Ad Notam Online | Forsiden | Bind 11: 1910
27. desember 1910
Julelitteraturen har ikke brakt meget av interesse i år. Min kusine Nini Anker∗ har utsendt en ny bok, ”Per Haukeberg”∗, der har vunnet meget bifall hos kritikerne. Efter min mening står den ikke på høyde med hennes bok i fjor, "Benedicte Stendal"∗. Jeg innser fullt vel, at rent teknisk og artistisk sett står "Per Haukeberg" høyere. Og den er skrevet med en kraft og djerv brutalitet, der virker helt forbløffende hos en dame, og særlig av en dame, utgått fra det miljø, Nini Anker er. Den ligger helt utenfor den gjengse kvinnelitteratur, og virker i høy grad mannfolkaktig.
Men hvor megen finere og dypere psykologi var der ikke i "Benedicte Stendal". Hun hadde brutt nytt land der. Bokens innledning med dens rike og mangestemte hymne til kjærlighetens pris er i og for seg et lite mesterverk i intens prosakunst. Og den malende skildring av en norsk innlandsmannsfamilies liv i den lille by og senere i hovedstaden i de i politisk og også på så mange andre områder bevegede tider i 80-årene har ikke alene kunstnerisk, men også kulturhistorisk verdi. Det er et tidsbilde, rikt på fine iakttakelser og gjennomført med megen energi.
Boken kan, mener jeg, som tidsbilde alene settes ved siden av Jonas Lies∗ interiører fra 40-årene i forrige århundre i "Familien på Gilje"∗. I det hjem, hvor Benedicte Stendal vokser opp, holder visstnok ikke fattigdommen til huse, men man er dog alltid nødt til å snu på skillingene, og alltid er man nødt til å kjøpe det billigste. Påvisningen av, hvorledes dette i mange henseender virker tilbake på Benedictes karakter og utvikling, er gjort med dyp forståelse og en sikker hånd.
-----
Av julens nyheter har forøvrig dr. Eitrems∗ bok om ”Cicero og hans tid”∗ vært den, som har interessert meg mest. Støttet til Ciceros egne brev har han gitt en skildring av Cicero∗ selv og andre bekjente personligheter han sto i forhold til, og som preget romerstaten ved dette vendepunkt i den gamle republikks historie; der er helt levende og fengsler leseren fra begynnelse til ende.
Vi føres inn i datidens daglige liv, i de huslige interiører, i det litterære liv og i storpolitikkens kamper, hvor Caesar∗ og Pompeius∗ kjempet om makten, mens Octavians∗ skarpe profil dukker opp over horisonten som Caesars arvtager. Gjennom Ciceros brev ser vi dem alle på temmelig nært hold.
Ved å lese disse tidsskildringer fra 2000 år tilbake får vi en levende følelse av, hvor menneskenaturen – tross alle kulturfremskritt – i de store trekk forblir uforandret. Det er de samme lidenskaper, de samme drifter, der behersker menneskenes sjeler da som nå.
Og for dem, der klager over våre tiders ondskap og mangel på moral, der får sitt typiske utslag i de mange skilsmisser, vil det være en trøst, at de "gode gamle tider" kjente fenomenet likeså hyppig som nå.
I politikken har vi de samme intriger, den samme småsinnethet, og de samme levebrødspolitikere da som nå.
Det bilde av Cicero, boken efterlater oss, er, at han – tross alle sine svakheter – var en mann med høy dannelse og utpreget human, der i det store og hele forble tro mot sitt politiske ideal: den gamle aristokratiske republikk, båret oppe og utviklet ved gresk kultur, litteratur og filosofi. Rom samtidig verdens herskerinne og setet for den ypperste menneskelige kultur.
Hadde Caesar ikke villet oppkaste seg til enehersker, måtte han nettopp ha vært mannen efter Ciceros hjerte.
Den 15. oktober så jeg for første gang en flyvning. Det var den svenske baron Cederström∗ på et Blériot monoplan∗. Det var et syn, jeg aldri vil glemme. Særlig starten, da maskinen forlot jorden og hevet seg opp i luften, var av betagende virkning. Man hadde følelsen av å være til stede ved noe, der innvarslet en ny tid en av menneskeåndens største triumfer i dens seierrike kamp mot naturen.