Ad Notam Online | Forsiden | Bind 11: 1910
November 1910
Året skulle ikke gå til ende, forinnen også den siste av det 19. århundres store diktere og folketalere lukket sine øyne for alltid. I søndags om morgenen døde Leo Tolstoj∗ i den lille jernbanestasjon, hvor sykdommen overfalt ham på flukten fra hjemmet. Allerede for flere dager siden meldte telegrafen hans død, men ryktet viste seg da å være falsk.
Flukten fra hjemmet i den gryende morgen for et par uker siden i hemmelig forståelse med legen og den ene av sine døtre forklartes offisielt å være begrunnet i, at han ikke fant livet på sitt gods overensstemmende med den lære han hyllet og de livsregler han innprentet andre i sine seneste skrifter.
Man har så ofte kalt Leo Tolstoj den "siste store kristne" og funnet det karakteristisk, at nettopp han, som virkelig fortjente navn av en kristen og levde sitt liv som en sådan, skulle bli utstøtt og lyst i bann av den offisielle russiske kirke gjennom deres representant, den hellige synode. Ganske visst, det er noe tragikomisk i dette. Men vel betenkt – fortjente Tolstoj egentlig navnet den "siste store kristne"? Han var egentlig den aktive arbeider i Herrens vingård for utbredelsen av brodertanken, det der rett basert er kvintessensen av Kristi lære. Midt i den stridende og lidende menneskehet er plassen for Kristi efterfølgere – i arbeid for å realisere brodertanken mellom menneskene – å lære menneskene å elske hverandre og å skape menneskelige livsvilkår for alle, mennesker, som selv vil arbeide. Ikke bort fra livet, men ved i livet lyder budet fra den store folkelærer og menneskevenn. I Tolstojs lære og forkynnelse lå mer en formaning til å sky livet for å slippe fra dets mangehånde lidelser. Det var vel derfor mer enn et tilfelle, at Tolstoj i sitt arbeidsværelse alltid hadde stående et bilde av Buddha.
Hermed skal ikke fornektes Tolstojs store betydning som folkelærer og folkeoppdrager. Og dog tror jeg, at når hans seneste skrifter av moralsk og filosofisk art forlengst er glemte, vil hans ungdoms og første manndoms litterære arbeider – dem han selv fordømte i sine senere år – leve i og leses av hele den dannede menneskehet. Ti disse fører oss midt ut i livet med dets gleder og sorger, dets fryd og elendighet, og i dem alle bever som en underklang den sanne menneskevenns medfølelse og forståelse av alt menneskelig, selv hos dem, hvem verden dømmer strengest.
De vil være en preken, men gripende og rekkende videre, enn hans senere skrifter noensinne vil komme til å bli.