Ad Notam Online | Forsiden | Bind 11: 1910
28. oktober 1910
I dag var jeg marskalk ved min venninne frøken Sophie Hornemanns∗ begravelse. Hun var jo atskillig eldre enn meg. Jeg hadde i mine barneår sett henne som den voksne dame i Trondhjem. Siden hadde vi ikke møttes før enn på Tonsåsen sanatorium∗ i 1905. Der spaserte vi meget sammen og ble gode venner, et vennskap der siden ble dyrket fra begge sider. I fjor ble hun angrepet av et benonde, reiste til Sandefjord for å søke legedom, men kom seg ikke. På forsommeren ble det konstatert, at det var ondartet kreft, og at det var for sent til å foreta noen operasjon. Siden da har hun ligget på Lovisenberg sykehus. Jeg var oppe hos henne der i høst og talte lenge med henne. Med resignasjon gikk hun døden i møte. Det var et trist syn å se henne, der alltid hadde vært så livsfrisk og munter, ligge hen der så ganske hjelpeløs.
Sofie Hornemann var et menneske, der hadde reist meget og brukt sine øyne godt. Hun hadde venner overalt. På danske og svenske herregårder var hun en hyppig og kjær gjest. Og ved å vanke i de forskjelligste kretser hadde hun ekstremt megen menneskekunnskap, men hun tapte aldri troen på det gode i hvert menneskes sinn.
Sofie Hornemann var gjennom musikalsk, og ved pianoet var hun mer enn en amatrice.