Ad Notam Online | Forsiden | Bind 11: 1910
Desember 1910
Fra Paris har telegrafen brakt meddelelse om, at minister Delavaud∗ er utnevnt til Frankrikes minister i Sentral-Amerika med bopel i Guatemala. Det syntes noe besynderlig, all den stund denne utnevnelse neppe kunne ansees som noen forfremmelse av en så ansett diplomat som mr. Delavaud. Der begynte også å dukke rykter opp om, at utnevnelsen betød en "disgrace". Jeg talte i går med byråsjef von Tangen∗, der betrodde meg, at der var kommet rapport fra minister Wedel Jarlsberg∗ om, at grunnen til denne disgrace var, at minister Delavaud hadde sendt utenriksminister Pichon∗ et brev, der inneholdt en del overfor utenriksministeriet uhøflige vendinger. I dag har jeg brakt i erfaring, at brevet ikke var skrevet av Delavaud som minister, men som medlem av eksamenskommisjonen for vordende diplomater. Han hadde nektet å innstille til befordring i den diplomatiske karriere en sønn eller slektning av en innflytelsesrik fransk politiker, da han fant, at han ikke hadde kvalifikasjoner hertil, og da mannen allikevel ble utnevnt, la Delavaud ikke skjul på sin mening derom. Overfor de demokratiske magistrater i vår tid må man således være forsiktig, og ikke uttale sine meninger, hvis man ikke vil risikere makthavernes mishag.
For meg vil det bli et savn å miste minister Delavaud. Han var meg en uvurderlig støtte i mitt arbeid som president i "Alliance Française"∗ og viste meg alltid megen sympati og velvilje. Og han var en rettsindig, likefrem mann med store kunnskaper på alle områder. I de år han har vært Frankrikes minister her, har han satt seg inn i vårt folks historie, næringsliv, politikk og livsvilkår som sikkert ingen av de andre lands utsendinger ved det norske hoff.
Også den engelske minister, Sir Arthur Herbert∗, er tilbakekalt fra sin post og falt i unåde. Grunnen hertil er en offentlig hemmelighet. Han holdt middag med ball i det engelske gesandtskapshotell samme aften kong Edward døde, uaktet jo eftermiddagens og aftenens depesjer stilte det klart, at der i alle fall var alvorlig fare på ferde. Selv for oss, som ikke er inne i diplomatisk etikette, fremstiller jo dette seg som en sjelden mangel på følelse og takt, og hans tilbakekallelse som en meget naturlig handling fra det engelske utenriksministeriums side. Man skulle tro, at den i vårt kjære fedreland mer og mer omseggripende mangel på former og tilsidesettelse av all tradisjon virker smittende.
Mot oss har sir Arthur og lady Herbert til alle tider vært så elskverdige og gjestfrie, at vi kun vil minnes dem med takknemlighet. Hans eftermann, mr. Findlay∗, har vi sett i Dresden, hvor vi satt i losje sammen en aften i operaen og ble presentert for ham og hans frue av Eleanor∗. Han gjorde et meget sympatisk inntrykk og skal være ansett for en meget dyktig mann med stor fremtid i den diplomatiske karriere.