Ad Notam Online | Forsiden | Bind 11: 1910
5. mai 1910
Teateret og scenen var fylt til siste plass ved Roosevelts Nobelforedrag∗ i Nationaltheatret i middags. Vi hadde fått briljante plasser, 1.losjerads 1.benk, midt mellom de for diplomatiet og hoffet reserverte plasser.
Da Roosevelt trådte inn med hr. Løvland∗ ved armen, ble han mottatt med øredøvende bifall.
Han begynte sitt foredrag med en takk til hovedstadens befolkning for den vennlige mottakelse ved hans ankomst, fremførte noen smukke ord til Bjørnsons minne og gikk så over til det egentlige foredrag.
Roosevelt er ikke veltalende i ordets alminnelige betydning. Han betar ikke sine tilhørere, men han holder deres interesse fangen ved sin enkle naturlige måte å tale på og den ro og kraft, der strømmer ut fra hans personlighet. Han poengterer nesten for sterkt de setninger, han vil innprege i tilhørerens erindring, og han virker derfor ofte noe skolemesteraktig. Ingen sterke gester; kun, når han vil gi en eller annen setning eftertrykk, hever han sin knyttede hånd med manuskriptet. Vi får ofte anledning til å iaktta hans berømte svære tenner, når han sender sitt godmodige smil ut over forsamlingen. Det store fortrinn har dog hans foredrag; det er velsignet fritt for fraser og vanlige oratoriske blomster.
Noe særlig nytt eller vide utsyn brakte foredraget oss ikke. Han betonte sterkt, at freden kun blir det høyeste gode, når den samtidig er rettferdighetens tjener. Likeså lite som noe menneske fortjener å kalles det, hvis han rolig ser på at han selv eller hans kjære lider urett eller at de lider skjendsel, uten at han opptar kampen for dem, like så lite kan en nasjon rolig se på at der utøves urett, uten å oppta kampen mot den.
Som de nærmest foreliggende oppgaver for det praktiske fredsarbeid betonte han særlig arbeidet for så snart som mulig å stanse de tiltagende rustninger – særlig de veldige flåterustninger – ved internasjonal overenskomst. Han uttalte ønsket om, at de store nasjoner ville danne en fredsliga, ikke alene for å hindre krig mellom dem innbyrdes, men også for å hindre fredsbrudd mellom andre nasjoner, og om fornødent å fremtvinge dette med makt.
I denne forbindelse pekte han på – hva der kanskje var det mest interessante i hans foredrag – den store mangel ved fredsdomstolen i Haag, at der ikke er noen mastermakt eller politimakt til å gjennomføre dens kjennelser. Den fyrste eller politiker, der kunne få de store nasjoner til å opprette en politimakt med både evne og vilje til å opprettholde freden og forebygge vold mellom folkene, ville for alltid ha sikret seg den hele menneskehets takknemlighet.
Mr. Roosevelt talte utpreget amerikansk, men var lett å følge også for dem, der ikke mestret språket fullkomment.
Det var betrodd hr. John Lund∗ å bringe Roosevelt forsamlingens takk for foredraget. Med en patos, der hører en svunnen tid til (og som virket dobbelt pinlig like efter ekspresidentens rolige, nøkterne tale) og på et besynderlig engelsk, talte hr. Lund – under forsamlingens undertrykte fnisen, og mens mr. Roosevelts ansikt mer og mer ble et spørsmålstegn – mest om seg selv og sine forskjellige reiser i Amerika.