Ad Notam Online | Forsiden | Bind 11: 1909
Kristiania, desember 1909
Striden mellom vår marines kommanderende admiral, herr viseadmiral Sparre∗, og admiralstabsjefen, herr kontreadmiral Børresen∗, skulle efter Stortingets beslutning bli å avgjøre av en militær voldgiftsrett. Den, hvem dennes kjennelse gikk imot, skulle efter forutsetningene ta sin avskjed. Dette var høytidelig vedtatt av begge admiraler og på administrasjonens vegne bekreftet av forsvarsministeren, herr statsråd Spørck∗.
Efter en langvarig og inngående dokumentasjon og vitneførsel og derefter prosedyre har nå voldgiftsretten enstemmig avgitt sin kjennelse, der gikk ut på, at ingen av de hr. Sparre mot Børresen fremførte anker var beføyet og kunne berettige ham til å stryke admiral Børresen av mobiliseringslisten for 1909.
Til berettigelsen av alle hr. Sparres anker mot Børresen har voldgiftsretten svart "et bestemt og ubetinget Nei."
Hermed skulle man tro saken opp og avgjort, og at hr. Sparre som gentleman straks innsendte sin avskjedsansøkning.
Da hr. Sparre er konsolidert venstremann og hr. Børresen høyremann, er der imidlertid gått politikk i saken – og som vanlig under sånne omstendigheter avstumpes rettsfølelsen, den blir simpelthen trådt under føtter. Det konsoliderte venstres blader skriker opp – først fordi den finner, at der ikke er den beste overensstemmelse mellom kjennelsens premisser og konklusjon og dernest fordi den finner, at premissene "mest går ut over" Børresen” – og konkluderer med, at Sparre tvert imot kjennelsens konklusjon kan bli stående, men at hr. Børresen straks må gå av.
Det er sant, at voldgiftsretten uttaler meget sterke ord om hr. Børresens forhold under den "eldre admiralstrid" – tiden før 1907. Men den strid, den hadde fått sin avslutning tidligere. Hr. Børresen var for dette forhold straffet, han var da i 1906 blitt strøket av mobiliseringslisten og hadde fått en reprimande. Men hermed var det også bestemt, at det skulle ha sitt forblivende. Stortinget hadde selv sanksjonert det ferdig, og begge admiraler hadde akseptert det. Dette kan kun betraktes som en dom, admiral Børresen og statsmaktene og også kontreadmiral Sparre hadde akseptert som endelig og avgjørende.
Skal hr. Børresen straffes på ny for dette forhold, ville det være en blodig krenkelse av den gode, gamle – men alltid like nye – setning: non bis in idem.∗
Hva der hadde reist "den nye admiralstrid", som skulle finne sin avgjørelse ved denne voldgiftsretts dom, var ting, der skulle ha passert efter forliket av 1907. At voldgiftsretten skulle befatte seg også med den tidligere strid, var selvfølgelig alene for å avgjøre om hr. Sparres opptreden mot Børresen efter 1907 og de av ham fremførte anker, når de såes i lys av begivenhetene før 1907, kunne anses berettigede. Men heller ikke dette har voldgiftsretten funnet.
At hr. Børresen, når admiral Sparre lojalt har bøyd seg for dommen, bør ta under overveielse, om ikke også han, for å bringe ro og klarhet i den norske marines opprørte gemytter, og efter de striper, han har fått, bør trekke seg tilbake fra aktiv tjeneste som admiralstabens sjef. Noen juridisk forpliktelse hertil kan der efter kjennelsens utfall ikke påligge ham, det ville kun være av rent moralske hensyn et sånt skritt kunne tas.
Vi vet alle, at Børresen fra et militært og teknisk synspunkt er vår marines største kraft. Rent menneskelig sett kan hans forgåelser forklares og unnskyldes; det har selvfølgelig virket irriterende på en dyktig mann som Børresen stadig å være utsatt for småpirkerier fra hr. Sparres kontorstyre. At hr. Sparre overhodet nådde frem til admiralstillingen, skyldes jo alene politiske gjenveier – hans korte statsrådtid i det Steenske ministerium∗; han var til denne tid en alminnelig kaptein i marinen.
Og heller ikke kan det være tvilsomt, at vår marine vil li et stort og kanskje uerstattelig tap ved, at Børresen finner å måtte gå av. Hans anseelse som taktiker er stor også i utlandet, særlig i England, hvor hans krigsvitenskapelige avhandlinger har vunnet megen anerkjennelse, hva der sjelden times utlendinger. Minister Delavaud∗ fortalte meg, at også den franske admiral Bienaimé∗ til ham hadde uttalt, at den norske marine i herr Børresen besatt en kapasitet av rang.
Nå vel – han får finne seg i å stenes; det er de menns skjebne i de hyperdemokratiske land, der rager et hode opp over mengden. Der er det som regel kun middelmådighetene, der trives og skaffer seg alburom.