Ad Notam Online | Forsiden | Bind 11: 1909
30. juli 1909
"Konsesjonslovene", dvs. lovene om ervervelse av vannfall, bergverk og skog∗, vil efter utfallet av voteringene i Stortinget få den skikkelse, som det Gunnar Knudsenske ministerium∗ og særlig dets pågående justisminister hr. Castberg∗ har ønsket og håpet.
Bonderyggen har lagt seg til rette; de av det konsoliderte venstre, der i komiteen hadde søkt å hevde en personlig overbevisning, kunne ikke i lengden stå seg for partitrykket, men gikk under åket, og søkte enn ikke å dekke tilbaketoget.
Således romsdalsrepresentanten hr. Hestnes∗, der i spesialkomiteen hadde inntatt et meget desidert standpunkt mot ånden og tankegangen i hr. Castbergs proposisjon, ja endog vært så aggressiv overfor denne, at professor Stang∗, efter hva han har meddelt meg, gjentagende måtte søke å stoppe ham, gikk under sakens behandling i Stortinget fra sitt standpunkt uten blussel.
Representanten fra Lyngdalens krets, den ytterst radikale hr. Bryggesaa∗, søkte, da der i begynnelsen syntes å være noen uro i bøndenes sinn over dette nye konsept om statens inngrep i eiendomsretten, å fange de svake sjeler med å fremsette et forslag om, at vannfall under 3000 hk∗ ikke skulle inngå under loven. Dermed mente han, at bøndene skulle gå fri, og kun de større vannfallseiere bli gjenstand for statens rov. Denne krasse egoisme falt dog de konservative og frisinnede venstrebønder for sterkt for brystet, og da de konsolidertes allierte sosialistene heller ikke ville være med på å stille bøndene i en unntakelsesstilling, falt heldigvis forslaget. Egennytten ville også i tilfelle vært meget kortsynt, og forslaget vitner kun, om hvor liten forståelse, disse spørsmåls rekkevidde har. Selv om de fleste enkelte bønders vannfall nå kanskje kun representerer 3000 hk, vil reguleringen som regel tilføre dem det mangedobbelte antall, og uten sådan vil de ikke få sin rette verdi, hvormed de ville falle inn under loven, likesom det er en kjensgjerning, at det ikke vil lønne seg å utbygge vannfall under 3 000 hk for elektrisk kraftoverføring.
Alene de ord, som føres i munnen i hr. Castbergs proposisjon, og som virvles rundt i aviser og stortingsdebatten, viser begrepsforvirringen.
Allerede ordet "konsesjon" er ytterst misvisende. Herved forstås jo en tillatelse til å gå utenfor sin egentlige rettssfære, en utvidelse av de en i henhold til lovgivningen tilliggende rettigheter. Men her er jo nettopp det motsatte tilfelle, der er ikke tale om utvidelser, men om innskrenkninger.
Og når der ytterligere tales om "hjemfallsrett" og "tilbakefallsrett" av vannfallene til staten, så må jo den ufravikelige forutsetning herfor være, at staten har en opprinnelig rett til vannfallene ifølge norsk lov. Men intet er dog sikrere, enn at det rennende vann hos oss fra gammel tid har tilligget grunneieren. Venstres store fører, Johan Sverdrup∗, kjempet jo i sin tid som en løve for, at dette på ny og i de siste bindende forum skulle fastslås i vassdragsloven av 1887 og fikk her Stortingets medhold.
Nå setter man simpelthen en strek herover, og resonnerer uten videre, som om den kontinentale rett, efter hvilken elver og vassdrag som regel tilhører staten, også blir gjeldende hos oss. I de andre land, hvor disse rettsregler er gjeldende, kan man tale om "konsesjoner" til private, der får tillatelse til å bruke vannfallene; hos oss hører benevnelsen ingensteds hjemme. Den nye lovgivnings bestemmelser om, at staten efter en viss tidsfrist vederlagsfritt skal erholde både vannfall og utbygningene av dette m.v., er efter gjeldende norsk rett simpelthen konfiskasjon – intet annet.
Nå resonnerer man visstnok som så, at rett og eiendom til vann ikke kan anses å være privat eiendomsrett undergitt på samme måte som f.eks. jord og skog, at vannfallene er verdier, der først har fått sin store betydning ved den senere tids tekniske oppfinnelser og ikke skyldes eiernes arbeid eller kapital. Selv om der rent prinsipielt kunne være noe i en sånn betraktning, går det dog ikke an å se bort fra den kjensgjerning, at folkets egne representanter gjennom sin lovgivning har sikret den private eier disse verdier og uttrykkelig har erkjent dem undergitt den helt private eiendomsrett.
Det er jo heller ikke tvilsomt, at det selvsamme resonnement, der nå av hr. Castberg føres m.h.t. vannfall, med likeså stor styrke kan anføres med hensyn til skog. Den umåtelige verdistigning på skog, der har funnet sted, særlig i det siste desennium, skyldes ene og alene treforedlingsindustriens oppkomst, de store tremasse- og cellulosefabrikker, og ingenlunde eierens arbeid eller oppofrelse.
Og det er vel ikke tvilsomt, at sosialistene innen fjern tid vil benytte hr. Castbergs våpen også overfor skogen. Kanskje de konsoliderte venstrebønder da vil våkne – det skjer sikkert ikke, før de merker grepet i sin egen pung.
Jeg var et øyeblikk oppe i Stortinget og hørte da hr. Castberg med stor iver påberoper seg professor Aschehoug∗ for sitt resonnement i så henseende. Professoren hviler jo nå i sin grav, men har sikkert snudd seg av forferdelse herover. Hva han mener i så henseende, er tilstrekkelig klart og tydelig uttalt i hans "Socialøkonomik I", pag. 352 (1. utgave).
At der er jubel i sosialistenes leir over at Stortinget nå har knesatt rent sosialistiske prinsipper, er en selvfølge. Og dog er der ikke så rett mange år siden, at selv sosialistenes fører, hr. pastor Eriksen∗, idet han hevdet at eiendomsretten til vassdrag og vannfall burde være hos staten, dog samtidig hevdet at det i så fall burde skje ved ekspropriasjon og mot erstatning til de nåværende eiere. Og med denne sin uttalelse var hr. pastor Eriksen i full samklang med, hva der er hevdet av de sosialistiske ledere i de europeiske land, som Tyskland og Frankrike. Det konsoliderte venstre er et godt hestehode foran, når det sikrer staten eiendomsretten til vannkraften uten erstatning – efter et par menneskealdres forløp.
Det konsoliderte venstres fører, fhv. statsråd Konow (H)∗, førte riktignok en kraftig opposisjon mot den Knudsenske proposisjon og hr. Castbergs sosialistiske prinsipper. Men han redusertes til en fører uten tropper. Ikke en eneste av partiet fulgte ham. Og hans menige partifeller hvisket rundt i korridorene, at hr. Konows holdning var diktert av frykt for opplandsbøndene, der hvis han her gikk med regjeringen, ikke ville gjenvelge ham.
Et nytt og kraftig bevis på, at politikk og begrepet gentleman nå til dags ikke forenes. Hr. Konow har imidlertid av sine motstandere alltid vært ansett som en gentleman.