Ad Notam Online | Forsiden | Bind 11: 1909
28. juli 1909
De franske parlamentarikeres besøk her har vært noen anstrengende dager – men ganske interessante.
Den aften, de franske gjester kom hit sjøveien, var der middag på "Dronningen"∗, hvortil innbydelsene var utgått fra Stortingets fredsgruppe, der jo i virkeligheten vil si det samlede storting, der alle dets medlemmer også er medlemmer av fredsgruppen. (Like før middagen var der innløpt telegram om, at franskmannen Blériot∗ hadde fløyet over Kanalen, hvilket hilstes med begeistring.)
Jeg hadde allerede her den ære å bli forestillet for den fungerende president for de reisende parlamentarikere, den bekjente fredsvenn baron d''Estournelles de Constant∗. Han er en overordentlig sympatisk personlighet og med et aristokratisk ytre, hvilket man virkelig ikke ellers skulle beskylde hans reisefeller for å ha. Det var så og si ingen av de andre deputerte eller senatorer, om hvem man kunne driste seg til å bruke betegnelsen "distingué". Hva der aller mest preget seg i ens erindring ved baron de Constant var dog hans dype, drømmende øyne, over hvilke der hvilte som et slør av vemod. Allerede denne første aften fikk man et dypt inntrykk av hans eiendommelige veltalenhet. En melodisk røst, og hans konsise, logiske måte å tale på – der aldri snublet over et ord – gjorde hans mange taler disse dager igjennom til en stadig nytelse.
Da vi om aftenen efter middagen kom ut på balkongen i 2. etasje, møtte oss et syn, som jeg lenge vil minnes. Fjorden lå foran oss i den skjønneste belysning i den halvmørke sommeraften. Enkelte skyer på himmelen gjorde kun himmelens reflekser i vannet enda mer vidunderlig vakker. På fjorden, fullt av båter, dekorerte med orientalske lamper, og fra stranden på den motsatte side praktfulle fyrverkerier. Jeg hørte også mange av de fremmede i øyeblikkets stemning utbryte: "C''est encore plus joli que Venice!"∗
Stortingets festmiddag dagen efter i frimurerlosjen hørte til de kjedeligste offisielle fester, jeg har bivånet. Lange og kjedelige taler på det ubehjelpeligste norsk-fransk. Da konsul Grieg∗ på det mest utpregede bergenserfransk utbrakte de franske damers skål, spurte min sidedame, hvilket språk han talte.
Denne min sidedame var også noe av det kjedsommeligste, jeg har påtruffet. Det var en av de deputertes døtre – jeg har alt glemt hennes navn; pur ung, og som de fleste unge franske piker uinteressert og uvitende i en grad, som virker helt forbløffende.
Parlamentarikernes fruer og døtre står i utseende for øvrig ikke over sine menn. De virket nesten som en parodi på dogmet om franske damers skjønnhet og eleganse. En enkelt unntakelse var der – en madame Leroy∗, der imidlertid til gjengjeld så ut, som hun var direkte importert fra "Casino de Paris"∗ eller "Bal Bullier"∗ – hva der nå senere (januar 1910) er konstatert, at hun også var.
Efter middagen sto jeg og talte med den engelske minister Sir Arthur Herbert∗ like i nærheten av henne, da vi til vår begges forbauselse så henne ganske rolig ta en sminkestift opp av sin lomme og sminke sine lepper.
Gårsdagen var dog den mest anstrengende. Jeg var på farten fra kl. 11 1/2 formiddag til over midnatt. Først kommunens frokost på Frognerseteren∗, hvorfra jeg kom kjørende hjem ved 5-tiden, så omkledning og til den franske minister∗ til te, derfra igjen hjem til omkledning ved 7-tiden og til slottet til konsert og supé.
Kommunens frokost, der servertes i den nye skihall∗, ble en av disse dagers mest stilfulle festligheter, og der var da her satt noen demning for taleflommen. Jeg var meget hyggelig plassert. På den ene side hadde jeg madame Guilloteaux, den deputerte fra Morbihans frue ∗, på den annen side en senator, hvis navn jeg har glemt, og vis-à-vis den konservative deputerte baron de Grandmaison∗, tidligere offiser, en meget livlig herre, der alltid hadde et bon mot på leppene.
Med den gamle senator fikk jeg meg en meget interessant politisk passiar, der endte med, at han forsikret meg om, at det norske høyre var like radikalt om ikke radikalere enn les radicaux-socialistes∗ i Frankrike. Jeg fikk også et meget bestemt inntrykk av, at den franske radikalisme mest ytrer seg i krig mot klerikalismen og i rene kulturspørsmål, mens der i de sosiale, og fremfor alt økonomiske spørsmål er temmelig avbleket, og at de franske radikale her efter norske begreper ligger atskillig til høyre for det norske konservative parti. Først nå nylig er der i deputertkammeret vedtatt en lov om skatt på inntekt, uaktet den lenge har stått på valgprogrammet, men den franske senator forsikret meg om, at den aldri ville passere senatet – i alle fall ikke på lenge ennå, og at det var i sikker forvisning om at så ikke ville skje, at loven overhodet var blitt vedtatt i deputertkammeret.
Fra Frognerseteren og ned til byen kjørte jeg i vogn sammen med den bekjente abbé Lemire∗, et meget interessant bekjentskap å gjøre. Abbeden hører til gruppen chrétien-socialiste – ”med 1 medlem, meg selv,” som han smilende opplyste. Han er valgt som deputert fra et av arbeiderdistriktene i eller ved Lille, og til tross for at arbeiderdistriktene hører til antiklerikalismens fasteste borg, er hans popularitet blant arbeiderne så stor, at han gjentagende har vært deres representant i deputertkammeret.
Der lyste en våken intelligens ut av hans gråblå øyne, og hans måte å tale på og humane syn på de ting, vår samtale dreide seg om, vitnet også om et dypt hjertelag. Samtidig var der over ham noe eget barnslig og naivt, der kun kunne virke sympatisk. Fru Bokken Lasson∗, skilt fra den russiske advokat Feofanoff, hadde sunget noen kjente små franske folkeviser for gjestene før avreisen fra Frognerseteren. Hun hadde inntatt dem alle med den naturlige sjarme, hun vet å legge over sitt foredrag av disse viser. Også abbeden var meget betatt og fant i henne typen på den unge, uskyldige pike. Da han fikk høre, at hun forlengst var gift og skilt igjen fra sin mann, ble han målløs av forbauselse.
Også ved eftermiddagssammenkomsten hos den franske minister ble der vekslet taler mellom den franske minister og baron d''Estournelles, der dog for anledningen hadde anlagt en viss kjølig tone. Der var ikke lagt skjul på, at forholdet mellom ham og minister Delavaud var temmelig reservert alt fra den tid, mr. Delavaud var sekretær hos utenriksminister Delcassé∗ – der nettopp har felt ministeriet Clemenceau, og den omstendighet, at den franske minister hadde vært fraværende ved ankomsten i søndags – han kom først hjem dagen efter og påskjøt, at besøket ikke var offisielt – hadde vakt atskillig uvilje. Da minister Delavaud i en tale ved den store festbankett uttalte, at forretninger hadde avholdt ham fra å kunne møte frem dagen i forveien, ropte en kolerisk senator temmelig høylytt: "Ce n''est pas vrai!"∗
Konserten på slottet var meget smukk, men som også ved festen for president Fallières i fjor, altfor lang. Nationaltheatrets orkester spilte fortrinnlig. Den unge sangerinne frk. Munthe-Kaas∗, som jeg også hørte synge hos den franske minister på en soaré i vinter, har en yndig, men noe liten stemme. Efter hennes utførelse av Rosinas arie av "Barberen" gikk der gjennom salen det brus, der er mer enn alt høylytt bifall.