Ad Notam Online | Forsiden | Bind 11: 1909
15. mars 1909
Dagens begivenhet er Edvard Munchs∗ kunstutstilling. Mens noen faller i ekstase og hysterisk tilkjennegir, at ved siden av Munch blekner all annen malerkunst i samtiden, og at hans geni er det veldigste, årtier har sett, møtes han av andre med gjøn og latter og erklæring om, at han er dem ganske uforståelig.
Der kan vel neppe være tvil om, at man her står like overfor et sjeldent og egenartet talent, der rager høyt opp i samtidens malerkunst, hvor det gjelder farger og sjelsanalyser. De portretter og figurbilleder, utstillingen rommer, er av dem, der for alltid vil være innprentet i ens erindring. Hvor lodder han ikke dypt ned i menneskesjelen, når han gir et ansikt.
Hans landskaper forekommer meg imidlertid outrerte og ofte likefrem sykelige, og ikke tror jeg, at det er disse, der vil bevare hans navn som maler.
Få av Munchs arbeider er gjennomførte, de fleste av dem kommer ikke ut over skissen. Selvfølgelig bevarer de dermed megen friskhet. Men er det ikke også det vanskelige i malerkunsten å kunne fullføre et billede og dog mest mulig bevare den opprinnelige friskhet. Jeg husker, at det er meg fortalt, at Frits Thaulow∗ efter å ha sett en utstilling av den unge maler Laurengs∗ malerier – han er en av de mer fremstående, de har gått i Munchs skole – utbrøt: "Hvilken stor maler jeg skulle blitt, om jeg kunne ha sluttet mine billeder, hvor han slutter!".
Kunstmuseets direktør, herr Thiis∗, der intet kunne kjøpe til Statens museum av bildene på Munchs utstilling, fordi der ennå ikke var dannet noen innkjøpskomité, har nå fått fart i seg, og ved kirkedepartementets hjelp fått ekstraordinær bevilgning til å kjøpe Munchske malerier for den efter våre forhold store sum av kr. 10 000. Munthes∗ utsagn om, at hans ensidighet kun blir en fare, synes ikke helt ugrunnet.