Ad Notam Online | Forsiden | Bind 10: 1908
11. september 1908
Det var et trist budskap, telegrafen for noen dager siden brakte fra København, om at den tidligere danske justisminister Alberti∗, der for noen måneder siden gikk ut av ministeriet Christensen∗ og ved denne leilighet av kongen endog ble hedret med geheimestatsrådstittelen, har meldt seg selv for politiet som skyldig i bedrageri og falsk. Det er sin stilling som de sjællandske bønders tillitsmann i deres sparekasse og smøreksportforretning han har benyttet seg av til å tilrane seg beløp, som efter de seneste meddelelser synes å beløpe seg til millioner, og som han har svindlet bort i private spekulasjoner på Londonbørsen, særlig i gruveaksjer. Bedrageriene synes å ha gått for seg gjennom årrekker, og det later til, at han for å holde det gående så lenge, også har trukket sin regjeringssjef ved nesen, idet han for å skjule bedrageriene har fått midlertidige lån for selskapene i finansministeriet.
Ministeriet Christensen er selvfølgelig så kompromittert ved det inntrufne, at det vanskelig kan forbli ved roret. Visstnok synes regjeringssjefen å forsøke på å toe sine hender, men den alminnelige opinion i Danmark er sikkert så opprørt, at den vil feie ham vekk uten pardon.
Å dømme efter de innkomne danske aviser er befolkningen i sin helhet – og ikke bare de tallrike sjællandske bønder, der rammes så hardt og uforskyldt – i høy grad nedtrykt, ikke minst fordi den finner, at der ved disse pinlige avsløringer er kastet et stenk av skam over den hele nasjon.
Intet ville imidlertid være urettferdigere enn å felle noen sådan dom over den befolkning, som i de siste årtier ved sin arbeidsomhet og foretaksomhet har avvunnet alles respekt. Men over den moderne parlamentarisme kaster denne affære på ny et grelt lys, og den føyer et nytt bevis til de mange om, at det vanskelig blir denne form for statslivet, der realiserer de politiske idealer.
Den fører så megen gemenhet, intriger og korrupsjon i sitt skjød, at det snart overalt – når unntas England, hvor den har århundrers tradisjoner å bygge på – for anstendige mennesker blir både "en fysisk og psykisk pine" å delta i det politiske liv (jeg siterer grosserer Einar Egebergs∗ ord, da der ved siste valg rettedes en anmodning til ham, om å stille seg).