Ad Notam Online | Forsiden | Bind 10: 1908
15. august 1908
Det var med vemod, jeg gikk hjem fra Nationaltheatrets oppførelse av "Rosmersholm"∗ i går aftes, når jeg tenkte på, at fru Dybwad∗ nå skulle forlate teateret og landet.
Aldri har jeg funnet henne mer sjelfull og inderlig, aldri har hennes kunst syntes meg mere menneskelig og hennes spill mere sant og enkelt, stemningsfullt og fint enn i går som Rebekka West. Det var en virkelig opplevelse – av dem, der går år mellom hver gang, der bys en.
Hvor det blir tomt og fattigslig efter henne. sikkert vil der bli budt oss både god og sunn hverdagskost mang en gang, men man lengter jo dog av og til efter også å bys til fest med feststemning og utsøkte retter.
Jeg beklager oss, men jeg beklager også henne. Stjernespill på en fremmed scene mellom skuespillere, der taler et annet språk, og som uvilkårlig i mange henseender føler og tenker på en annen måte – vil aldri bringe en kunstnerinne fremad. Tvert imot vil der ofte være fare for, at kunstneren stivner i manér og legger vekten på det rent artistiske.
Man kan lenge nok si, at kunsten er internasjonal – scenens kunst blir det dog aldri helt. Kun til den, der taler det samme språk, og en derfra hvis lands grenser kunstneren er født og oppvokst, vil scenekunstneren komme i den rapport, hvor man føler, at der tales til det innerste i en menneskesjel.
Det er derfor å håpe, at fru Dybwad selv snart vil lenges til den hjemlige scene, selv om det der ikke bys henne de kår, en kunstnerinne av hennes rang burde kunne gjøre krav på.