Ad Notam Online | Forsiden | Bind 10: 1908
10. august 1908
Stemningen mellom Tyskland og England er nå så bitter, at der visst ikke behøves noen synderlig stor gnist for å få det hele til å eksplodere. Tyskernes dyktighet på det tekniske og merkantile område, deres utrettelige arbeidsomhet og det grunnlag av solide kunnskaper, de sitter inne med på disse områder, har bevirket, at England ser sitt handelsherredømme truet på mange måter og i mange henseender bukker under i konkurransen.
Det begynner så smått å gå opp for englenderne, at det ikke lenger går an å la det stå til, men at det gjelder å ta seg sammen. Hva det særlig gjelder, er å få opprettet tekniske og merkantile høyskoler på høyde med tiden. Det nytter ikke lenger bare å være gentlemen og i skoler og liv å la sporten innta den alt dominerende plass.
Vår minister i London, Johannes Irgens∗, fortalte meg, at han har måttet ta sin eldste sønn ut av skolen i London og sende ham hjem til Norge for å fullføre sin skoleutdannelse. Han gikk tilbake i stedet for frem i kunnskaper – også i skolene er sporten det vesentlige.
Min meddirektør i a/s Glommens træsliberi∗, dr. Rudolf Cohen∗ fra Nürnberg, fortalte meg under vårt samvær i København, at han har en søster gift i England. Hans to nevøer studerer ved universitetet i Cambridge, den ene teologi og den annen jurisprudens, men de frekventerer omtrent de samme forelesninger – og også disses vesentligste beskjeftigelse er roing, fotball og golf – det annet er mere biting.
Dr. Cohen, der oppholder seg ofte og lenge i England, og det er en sjelden kunnskapsrik og fint dannet mann, uttalte åpent, at hvis det en tid ennå fortsetter på samme måte, var det helt utvilsomt, at England ville bli akterutseilt. Han nevnte også, hvorledes de engelske forretningsmenn mere og mere innskrenker sin forretningstid. Lørdagene er nå praktisk talt helt "holiday" i London – man treffer den dag ingen forretningsmann på hans kontor der. Men i den aller seneste tid er det heller ikke sjeldent, at de londonske forretningsmenn allerede fredag middag tar ut på landet for først å vende tilbake mandag morgen. Tyskerne arbeider derimot utrettelig den hele uke – fra sjefen til den mest underordnede kommis; jeg erindrer fra mitt opphold i Nürnberg, at sjefene i Schuckert & Co.∗ oppholdt seg en tid på sine kontorer også om søndagene.
Den, som reiser meget, vil også ha erfart, at ved de moderne forlystelsessteder og kursteder rundt om i Europa er belegget for minst en halvdels vedkommende [engelskmenn], og det folk i sin beste og mest arbeidskraftige alder og til alle årets tider.
Det ligger klart i dagen, hvor megen arbeidskraft og hvor mange arbeidsdager der herved går til spille, og i den nasjonenes kappestrid, vår tid er vitne til, er det selvsagt, at sånt hevner seg.
Som et eksempel på englendernes mangel på solide kunnskaper kan også nevnes, hva dr. Cohen meddelte om, at selv ved maskinfabrikasjonen – der jo har vært englendernes spesialitet – er det nå vanlig, at man i England tar til tyskere for å få den nødvendige hjelp på de områder, hvor der må teoretiske kunnskaper til.
Det er virkelig å håpe, at England hurtig vil våkne til erkjennelse av, hva det har feilet i så henseende og innhente det forsømte. Skulle denne sympatiske nasjon skyves vekk fra den plass, den hittil har inntatt på verdenshandelens område, vil det føles som noe smertelig for alle deres mange venner og tidligere beundrere.