Ad Notam Online | Forsiden | Bind 10: 1907
17. juni 1907
Jeg er for tiden sterkt opptatt med møter og konferanser i Glommens brugseierforening∗ i anledning av Mjøsreguleringen∗, der fra et praktisk næringsspørsmål er gått over til å bli et politisk nummer, der av den Castberg-Konowske opposisjon∗ skal benyttes som brekkstang mot ministeriet Michelsen, til hvilket endemål de merkelig nok har fått hjelp av 2 av samlingspartiets medlemmer, representanten for Lillehammer overrettssakfører Thallaug∗ og representanten for Fredrikstad, trelastagent Backer∗. I den for anledningen nedsatte komités innstilling vrimler der av så mange juridiske uhyrligheter, at det ikke kan unnlate å vekke beklagelse og forundring, at 3 jurister har kunnet sette sitt navn under den.
Alene professor Stang∗ har levert et greit konsist volum, der – så vel fra et juridisk som næringspolitisk standpunkt – er helt uangripelig.
Man kan ikke komme bort fra den tanke, at de herrer Thallaug og Backers stilling ikke er diktert av landshensyn, men av de snevreste egen- og lokalinteresser. Hr. Thallaug er som eier av et sagbruk i Lillehammer personlig interessert, da han vil berøres av de i anledning av reguleringen fornødne ekspropriasjoner, og hr. Backers valgdistrikt Fredrikstad ser ikke med blide øyne på reguleringen, der vil medføre store fordeler for nabobyen Sarpsborg, og som uvilkårlig også vil bevirke en stigning av trelastprisene i Glommavassdraget, da reguleringen vil medføre forøket treforedlingsindustri, hva trelasthandlerne i Fredrikstad selvfølgelig kun ugjerne ser.
Hva vedkommende stortingskomité særlig bebreider regjeringen er, at den ikke for den ved reguleringen for vannfallseierne skapte verdiforøkelse har krevet vederlag for staten, samt at reguleringen ikke er gjort tidsbegrenset, idet man har villet overføre den av regjeringen i den senere tid etablerte praksis med oppstilling av betingelser og krav på vederlag ved deres konsesjoner på ervervelse av vannfall også til reguleringstillatelser. Dette er imidlertid å stille tingene på hodet, men da dette på overfladiske sjeler har gjort et visst inntrykk, fant jeg det påkrevet å nevne dette i en artikkel, der er opptatt som redaksjonsartikkel i "Morgenbladet" for i går.
Uaktet man jo er fullt på det rene med, at det – bortsett fra de rent politiske motiver å ville komme regjeringen til livs – er dette, der har vært det bestemmende for vedkommende stortingskomités holdning, skyves dog det nå så selebre spørsmål "Sundfossdammen"∗ i forgrunnen. Denne dam ble i sin tid bygd av staten – uten at der var tilstevnet noe som helst ekspropriasjonsskjønn – og alene av hensyn til at dampskipene skulle kunne komme inn til Eidsvoll jernbanestasjon. Dette har nå tapt sin interesse, dammen er forfallen, og administrasjonen har lenge fundert over, hvorledes de skulle kunne bli denne dam kvitt, uten å komme opp i erstatningsansvar, og førenn den røk av seg selv. Da brukseierforeningen ansøkte om ekspropriasjonstillatelse, krevde derfor også administrasjonen, at Sundfossdammen skulle fjernes, og at eventuelle erstatningskrav i anledning herav skulle falle brukseierforeningen til last. Denne dam er det nå, som fremstilles som et for staten meget verdifullt klenodium, som det bebreides regjeringen, at den har avstått uten erstatning, ja der skrikes endog opp om, at der herved er forføyet over en "statseiendom" uten Stortingets samtykke – ti Stortinget hadde dog i sin tid bevilget de til dammens oppførelse fornødne midler! Og opposisjonens juridiske vitenskapsmenn har spisset sine penner og skrevet hele bøker for å vise, hvilken ulovlig handling regjeringen her har begått.
Komiteen er derfor kommet til det resultat, at staten under ekspropriasjonsforretningen skal møte og nedlegge protest mot ekspropriasjonens fremme for denne statseiendoms vedkommende, hva regjeringen selvfølgelig ikke kan akseptere.
Når der tales om Sundfossdammens verdifullhet, går komiteen også ut fra, at denne vesentlig ligger i den ved dammen bevirkede regulering. Skulle denne ha noen verdi, måtte da i alle fall dammen være bygd med dette for øye, og denne hensikt vært lagt i dagen, og de i anledning herav fornødne ekspropriasjoner vært avholdte. Så er imidlertid ingenlunde tilfellet. Dammen er bygd i et ganske annet øyemed enn regulering, og brukseierne er ved denne foranstaltning berøvet vann i de vannfattigste måneder, uten at der er avholdt noen ekspropriasjon eller ytet dem noen erstatning. Denne på helt ulovlig grunn foretatte avstengning av vannets naturlige løp skulle nå staten kreve seg erstattet for av brukseierne, der i sin tid er berøvet dem uten erstatning.
Skulle noe sånt rettslig kunne gjennomføres – hva der visselig er liten tvil om, at det ikke kan – ville man i sannhet kunne utrope: Summum jus, summa injuria!∗
Blant skikkelige folk ville den, der forsøkte å sette noe sånt igjennom, neppe kunne gjøre fordring på å ansees som gentleman.
-----
For imidlertid å kunne unngå mulige prosesser og reguleringens forsinkelse har brukseierforeningen, efter konferanse med 3 av komiteens medlemmer – d''herrer Berner∗, Thallaug og Backer, der øyensynlig kun søker "efter en knagg å henge sin hatt på" for å komme bort fra sin innstilling – søkt å imøtekomme enkelte av de av stortingskomiteen i innstillingen fremsatte ønsker i anledning av reguleringens gjennomførelse, idet man dog selvfølgelig ikke har villet innlate seg på de 2 hovedkrav: vederlag for reguleringstillatelsen og dennes tidsbegrensning. Å innlate seg på disse krav, der både er rettsstridige og ligger ganske utenfor den hele vassdragslovs ånd og tanker, har brukseierforeningen selvfølgelig avvist, så meget mer som vi har funnet, at dette også ville være illojal opptreden overfor regjeringen.
For meg personlig har det stillet seg meget tvilsomt, om man overhodet skulle innlate seg på underhåndsforhandlinger, da resolusjonens gyldighet og overensstemmelse med vassdragsloven ikke noe øyeblikk har forekommet meg tvilsom, og jeg mener, at denne slags imøtekommenhet overfor en stortingskomités forsøk på, hva jeg likefrem vil kalle utpressing, og forsøk på å stille alt, hva der er lov og rett i landet på hodet, lett vil kunne lede til forsumpning av hele vårt offentlige liv. Da jeg jo imidlertid kun er representant i foreningen for andres interesser, har jeg måttet bøye meg for de "forretningsmessige hensyn".