Ad Notam Online | Forsiden | Bind 10: 1907
4. juni 1907
Jeg hadde i dag en samtale med Kristianias ordfører, høyesterettsadvokat F.M. Bugge∗, der nettopp var vendt tilbake fra Paris, hvor han var byens gjest under vårt kongepars offisielle visitt til president Fallières∗. Han var henrykt over den elskverdighet og vennlighet, der var vist ham overalt, og den strålende mottakelse, der var beredt vårt unge kongepar av den franske hovedstad. Noe han forøvrig trodde ikke minst skyldtes, at vår dronning er kong Edwards datter.
Hvor folkestemningene skifter hurtig! Mens den engelske konge – efter at han med sin beundringsverdige takt og sikre syn for politiske realiteter har fått i stand den fransk-engelske entente cordiale∗ – nå er populær som få blant pariserbefolkningen og alltid mottas med entusiasme, var alt, hva der smakte av engelsk, da jeg oppholdt meg i Paris i 1892, der helt forhatt. En engelskmann var om mulig verre enn en "sale Prussien"∗. Og om mulig enda verre ble det efter Fashoda-affæren∗, da "la gloire" led et så forsmedelig støt. Nå efter noen års forløp er det helt glemt, og "fienden" er den kjære bundsforvandt, i tillit til hvem man trygt gir seg hen.
Ungdom og skjønnhet er jo forøvrig pariserne alltid svake for, og intet under derfor, at vårt kongepar straks vant deres hjerter.
Efter den måte, hvorpå kongehuset gjør Norges navn kjent og hedret overalt, må det bli enda klarere for enhver, hvor klokt det var, da man i 1905 unnlot å ofre til golde politiske teorier og resolutt skred til kongevalg, og at dette trekk er til uvisnelig ære for det norske folks politiske instinkt, der – om det enn til dagligdags synes utvisket og dessverre ofte også småskåret – i de store øyeblikk i nasjonens liv velger sterkt og riktig.