Ad Notam Online | Forsiden | Bind 9: 1905
31. desember 1905
Så er 1905 gått til ende. Det mest begivenhetsrike og for vår fremtid mest betydningsfulle år siden 1814. En lykke er det å ha opplevd dette gjennombrudd i vårt folks liv og dets nasjonale samling. Som et eventyr har det hele vært. Hva man ved begynnelsen av året ikke hadde turdet håpe i sine lyseste drømmer om vårt fedrelands skjebne, er blitt til virkelighet, og det uten store ofre. En stor innsats ble satt inn, men det stadfester seg nå som alltid:
"Wer nichts wagt, darf nichts hoffen."∗
-----
I hjemmet har heller ikke det svunne år brakt Barbara noen bedring i hennes helbred. Høsten syntes å bringe litt endring, men den siste tid har igjen vært mindre god.
Gud gi, at det nye år måtte bringe henne krefter og dermed nytt livsmot.
-----
I det økonomiske liv synes den årelange depresjonstilstand, som har knuget oss alle, å holde på å vike. I alle fall er der tegn til bedring, skjønt disse ennå er små og ikke meget tydelige.
Av verdensbegivenheter i det svunne år vil erindres den lykke og befrielse, den hele siviliserte verden følte ved fredsslutningen mellom Russland og Japan∗. At Japan ikke – til tross for den tilsynelatende moderasjon – alene gikk ut av krigen som den moralske seierherre, men også materielt har vunnet store fordeler, har man litt efter litt fått øynene opp for.
Men ikke før var krigen endt, så begynte det revolusjonære spøkelse sterkere og sterkere å reise hodet i Russland. Fra alle kanter av det mektige rike meldes der om streiker, opprør, mord og plyndring snart av godseieres slott, snart av jødenes butikker. Og tsarens manifest med løfte om innkallelse av en konstituerende grunnlovsforsamling, talefrihet og forsamlingsfrihet synes ikke å dempe den ulmende ild, usikre som man fremdeles føler seg om de store løfters innfrielse.
Med oppriktig glede og sympati har vi her i Norge mottatt budskapet om tsarens innrømmelser overfor Finland∗, hvorved de mange kjente landsforviste finner atter har kunnet ty tilbake til sitt fedreland.
Foruten det russiske stormsentrum synes også andre politiske uværsskyer å samle seg ved årsskiftet. I anledning av Marokko-spørsmålet∗ skal en konferanse med utsendinger fra de europeiske makter i årets første måned samles i den sydspanske by Algeciras∗. Ingen kan forutsi utfallet, og stemningen så vel i Tyskland som i Frankrike og hos dettes forbundsfelle England er ikke beroligende. Ti bak det hele står, derover kan det ikke være synderlig tvil, Tysklands trang til koloniutvidelser – til å skaffe plass for sitt store befolkningsoverskudd – og Englands frykt for å ligge under for Tyskland i kampen om verdensherredømmet på industriens område.