Ad Notam Online | Forsiden | Bind 9: 1905
22. september 1905
I aftes var vi henne til Nationaltheatrets premiere på Henrik Ibsens∗ "Kjærlighedens komedie"∗, som ikke har vært spilt her, siden det ble oppført på Christiania Theater i 90-årene. Med unntak av frk. Reimers∗ og Selmer∗, som hadde sine gamle roller som frøken Skjære og pastor Straamand, var rollebesetningen helt ny.
Det kan ikke nektes, at forestillingen ble en skuffelse. Både Halfdan Christensen∗ som Falk og fru Didriksen∗ som Svanhild manglet den flukt og hengivelse, som de svulmende og himmelstormende vers krever for å få den rette stemning over diktningen. Formentlig i engstelse over å synes unaturlige søkte de å lage versene om til jevn prosa, men derved gikk glansen av det hele, og der, hvor man så ofte før har følt hjertets strenger dirre, satt man kald og udeltakende.
Noe kan det kanskje også tilskrives, at vi unektelig føler oss en del fremmed overfor diktets strenge idealisme. At den, som elsker sant og helt, ikke må ikle sin kjærlighet noen jordisk forbindelse og i alle fall ikke la den innsnøre i ekteskapets bånd, passer ikke på tidens forhold. Men diktningen rommer jo så meget av høy poesi, av skjønnhet og liv, av sannhet og bitter sarkasme, at den, ikledd en forståelsesfull tolkning, alltid må rive med. Og skylden for, at forestillingen ikke slo an, ligger derfor vesentlig hos dens sceniske fremstillere.
De gamle rollehavende samt Olaf Hansson∗ som Guldstad og Stub Wiberg∗ som Styver ytet dog fortreffelige ting.
Men stykket står og faller jo med den tolkning Falk og Svanhilds fremstilling gir.