Ad Notam Online | Forsiden | Bind 9: 1905
23. september 1905
I enkelte av våre dagblader samt i arbeidersamfunnene og bondeungdomslagene drives der for tiden med stortingsmennene Castberg∗ og pastor Eriksen∗ i spissen en voldsom agitasjon for republikken, og at i alle fall spørsmålet om statsform skal forelegges folket til avgjørelse ved en ny folkeavstemning.
Bortsett fra det ukloke og meningsløse i å oppta dette spørsmål til drøftelse på et tidspunkt, da forhandlingene om unionens oppløsning ennå ikke er tilendebrakt, og Norge ennå ikke har fått utenverdenens anerkjennelse som selvstendig medlem av Europas statsfamilie, må det skarpt fastholdes, at Stortingets posisjon jo den hele tid har vært denne; at kongeriket Norges grunnlov fremdeles står urokket, og at statsstyrelsen skjer overensstemmende med denne "alene med de endringer, som nødvendiggjøres derved, at foreningen med Sverige under én konge er oppløst som følge av, at kongen har opphørt å fungere som norsk konge".
Norges grunnlov er mao. ennå den samme – hva som av samme er trådt ut av kraft er alene de paragrafer, som vedrører unionen. Det er dennes oppløsning, som er det eneste av Grunnloven, som berører Stortingets beslutning av 7. juni, og spørsmålet herom har vært forelagt nasjonen til avgjørelse ved folkeavstemning og er av denne så å si enstemmig anerkjent.
Norge er således fremdeles et konstitusjonelt monarki, kun at tronen er vakant, og at regjeringen i dette interregnum av nasjonens representanter er bemyndiget til å utøve den eksekutivmakten efter Grunnloven hjemlete myndighet.
I sin adresse til kongen av 7. juni uttaler jo også Stortinget: "Den dag, da det norske folk kårer sin egen konge til å bestige Norges gamle trone, vil innlede en ny æra av rolige arbeidsår for Norge" osv.
Mer bindende kan jo ikke folkets representanter uttale, at der ikke ved dets beslutning er tilsiktet noen som helst forandring av den gjeldende statsform.
Jeg kan således ikke finne det tvilsomt, at det eneste korrekte og lojale, er, at Stortinget, når svar endelig engang innløper fra kong Oscar∗ på henvendelsen angående det Bernadotteske kandidatur∗, skal skride til valg av ny norsk konge.
Skulle spørsmålet om ny statsform nå kunne utkastes og forelegges velgerne til avgjørelse, må alskens prosjektmakere med like rett kunne fordre mulige andre ønskelige endringer i rikets grunnlov behandlet på samme måte, og man vil kunne risikere å komme opp i det besynderligste virvar.
Og hva ville f.eks. følgen bli, om avstemningen viste en knapp majoritet for monarkiet? Hvilken fyrste ville under sånne forhold ønske å bestige den norske trone?
Ved vår enighet, vår ro og disiplin og ikke minst ved at vår statstid kun har undergått de nødvendigste endringer, har vi hittil vunnet og bevart Europas sympati. Skal vi nå forspille denne ved å kaste oss ut i opprivende konstitusjonelle stridigheter? Lord Roseberys∗ råd til Fridtjof Nansen∗ før den 7. juni var jo nettopp dette: Bevar de konstitusjonelle former så meget som mulig og la alt mest mulig gå i den gamle gjenge!
Vi har hittil ikke ført noen selvstendig utenrikspolitikk, vi er nye og uvante med de bånd, dette nødvendigvis må pålegge en liten nasjon, men vi bør ikke være blinde for disse og handle, som om det kun var oss, som eksisterte, og at vi ikke har hensyn å ta. Vi bør ikke stikke hodet under vingen og fastholde det nasjonale valgspråk: Troll vær deg selv nok!
Og var det enda en kamp om realiteter. Men avkledd alle talemåter ville jo denne kamp nærmest måtte betraktes som rent teoretiske flisespikkerier. Noen maktfylde hjemler den norske grunnlov og vårt parlamentariske liv, således som dette siden 1884 har utviklet seg, ikke kongen. Noen personlig kongemakt eksisterer ikke. Og enten der som statsstyrelsens spiss satt en konge eller en valgt president, vil hos oss for så vidt komme ut på ett.
For meg personlig stiller det seg så, at det innskrenkede konstitusjonelle monarki vel så meget som republikken nærmer seg idealet for en statsform. Ved det første unngår man de opprivende partikamper et presidentvalg uvilkårlig fører med seg, og dernest mener jeg, at det ikke vil virke til gode at statsskipets sjef, hvor uvilkårlig der må bli tilfellet, er partigjenger og alltid vil bli ansett som dette eller hint partis representant. Men dertil kommer, at – og især i små forhold som våre – personlige intriger og begunstigelser uvilkårlig vil følge med, det har vi jo sett nok av under regjeringer, som alltid har snust efter, hva som kunne være behagelig for stortingsflertallet.
Så lenge våre frendefolk – Danmark og Sverige – forblir monarkier, vil det også uunngåelig bli tilfellet, at Europa, hvor den monarkiske tanke for tiden er så sterk, vil betrakte oss som en stat av lavere art enn disse, hvis vi velger republikken som statsform. Det er derfor også naturlig, at våre venner svenskene for tiden arbeider ivrig i den utenlandske presse for å tvinge oss over i republikken.
Og hva menes med republikk? Hr. pastor Eriksen∗ vil ha en sosialistisk republikk, men dette vil sannsynligvis igjen ikke tilfredsstille andre av de teoretiske republikkentusiaster.
Skal vi begynne vårt liv som selvstendig rike med alle disse opprivende kamper?
-----
I aften er der innløpt meddelelse om, at forhandlingene er tilendebrakte, enighet oppnådd og overenskomsten undertegnet av de to lands delegerte.
Freden må vel således anses som sikret. Måtte så overenskomsten ikke inneholde ting, som vil krenke våre nasjonale følelser for meget!