Ad Notam Online | Forsiden | Bind 8: 1905
7. april 1905
I sammensatt statsråd∗ i går har kronprinsen∗ levert et nytt diktamen og oppfordret begge sine lands regjeringer til under bortseen fra tidligere inntatte standpunkter å skride til ny forhandling til ordning av utenriksstyret på likestillethetens grunn, men således at enheten i utenriksstyrelsen ubrødelig må fastholdes.
Det høres jo ganske pent ut, men som alt, der kommer fra dynastiet og Sverige, kommer det for sent. Norge har fått øynene åpne for, at disse svenske tilbud om forhandlinger og den megen tale om likestillethet er fraser, der klinger godt, men som, når det kommer til realiteter, fordufter. Hva er de blitt til alle disse forhandlinger, som nå i over et halvt århundre har vært drevet landene imellom og på de forskjelligste plattformer? For Norge lutter ørkenvandringer. Når alt kommer til alt, faller svenskene tilbake på sitt behagelige status quo-standpunkt, fordi de ikke kan eller vil innse, at Norge aldri vil binde seg til noe, der rører ved dets suverenitet.
Jeg anser det for gitt, at på nye forhandlinger med Sverige innlater Norge seg ikke, før det ved gjennomførelsen av konsulatsaken har vist seg, at Sverige respekterer dets rett som suverent og selvstendig rike. Har Sverige her vist sin ærlige vilje, kan der kanskje skrides til forhandling om det, der står tilbake.
At kronprinsens diktamen har sin vesentlige grunn deri, at Sverige overfor den opinion, der i Europa er begynt å vokse frem til fordel for Norge, har villet vise, at det ønsker å være så imøtekommende som mulig, synes iøynefallende allerede derved, at kronprinsen har påbudt offentliggjørelse av dette sitt diktamen, uaktet den norske statsrådsavdeling overensstemmende med grunnlovens bud først ønsket innhentet den norske regjerings betenkning.
Der kunne ikke ventes; Nansens∗ oppsiktsvekkende artikler måtte ikke få virke ute i Europa – og kronprinsen har på ny gått svenskenes ærend for om mulig å søke dette hindret.