Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 8: 1904




15. september 1904

I går fant førsteoppførelsen av Ibsens "Brand" sted på Nationaltheatret, og for første gang gas dette Ibsens merkelige dramatiske dikt liv på en norsk scene.

Hver plass i teateret var besatt av et festkledd og forventningsfullt publikum. De fleste var vel gått dit med tvil i sinnet om, hvorvidt det ville lykkes å la dette tanketunge dikt få relieff ved en scenisk fremstilling, og om hvorvidt denne ville kunne utdype vår forståelse av diktet og ytterligere åpne våre øyne for dets mange skjønnheter.

Det ble alt til tross en interessant forestilling, om man enn stadig følte det overmenneskelige i å kunne gi hovedpersonen således, at den fikk et menneskes kjøtt og blod. Avisenes kritikere har i dag mange lovord om hr. Eides utførelse av Brands rolle. Jeg kan ikke helt samstemme heri. Meg forekom hans fremstilling ofte matt og blek, og hans behandling av de Ibsenske vers alt annet enn daddelfri. I de siste akter – trett som han måtte bli av denne ganske eksepsjonelt anstrengende rolle – ble hans diksjon så utydelig og hans organ så lespende, at det var nesten ugjørlig å høre, hva han sa. Talen til allmuen på kirketrappen falt helt sammen.

Fru Didriksens Agnes var blek i fargen og for søtladen, men hadde momenter, hvorover der hvilte en fin og skjær poesi, der tok en fangen.

Alle biroller ble meget fortjenstfullt, ofte aldeles utmerket utførte. Fru Dybwads Gerd var betagende i liv og farver, sprudlende og frisk, rik på fantasi – et scenisk bilde, der sent vil glemmes.

Forestillingen ble som sagt over forventning interessant, men den – det lar seg ikke nekte – lot dog tilskueren ofte kald, hvor man ved lesningen hadde vært betatt og grepet.

4. akt – julaftenen i Brands hjem – ble dog gitt således, at man følte den store poesi dirre i rommet og helt måtte overgi seg ved den stemningsfylde, der slo en i møte.

Da jeg gikk hjem om natten og tenkte på, at dette storverk var skrevet av Ibsen, før han fylte sitt 40. år, og man sammenlignet det med, hva som nåværende diktere i denne alder skjenker oss, fikk jeg en beklemmende følelse av, at vår diktnings store tid var i ferd med å gå i graven.