Ad Notam Online | Forsiden | Bind 8: 1903
4. februar 1903
I Studentersamfundet∗ holdtes lørdag en diskusjon om de politiske forhold. Innlederen, dr. Olav Johan Olsen∗ og særlig advokat Ludvig Meyer∗ samt dr. Scharffenberg∗ rettet kraftige angrep mot venstres politikk og særlig mot det sittende ministerium (advokat Meyer benyttet om eksellensen Blehr∗ det ikke meget parlamentariske uttrykk, at han var "hva jeg vil kalle et gemyttlig pantevitne" - snill og elskverdig, intet mer).
Det fremhevdes av disse talere meget sterkt, at det oppdukkende krigssnakk var galmanns snakk, og at det burde stemples som en forbrytelse å tale om krig mellom de forente riker. Alle disse uttalelser ble mottatt med demonstrativt bifall.
Det var overhodet karakteristisk, at ikke en av de tilstedeværende opplot sin munn til forsvar for Venstres politikk eller ministeriet. Hva der fra den annen side aksentuertes, var alene, at man ikke burde spytte på sin regjering, all den stund den som nasjonens representanter nå var midt oppe i forhandlinger med en annen regjering. Ytterligere fremholdtes det, at situasjonen nå var sånn, at det var en nasjonal æressak å få konsulatsaken løst overensstemmende med det norske flertalls ønske og vilje. Mulig, at situasjonen var fremført ved en mindre treg politikk fra det styrende partis side, men som den forelå, ville det være en ydmykelse for den hele nasjon, om der i noe punkt nå skrides til tilbaketog, selv om følgen derav ble krig. Annet ville være selvoppgivende og for alltid kneble vår anseelse som et selvstendig folk.
Så langt er det altså kommet, at sjåvinismen i den grad har forvirret hjernene, at man vil sette hele landets eksistens inn for straks å få sin vilje i et spørsmål, de fleste erkjenner, har såre liten praktisk betydning, men som er svulmet opp til en affære ved det ledende Venstres tåpelige og ubetenkte måte å søke spørsmålet løst ned gjennom tidene.
Sant nok, enhver nordmann, der har sitt land kjært, selv om han anser saken i og for seg for ikke å tjene til landets sanne vel, ville nå i sannhet ønske en løsning overensstemmende med stortingsflertallets ønske. Men derfra og til å spille platt og krone om sitt lands høyeste interesser, er der et såre langt sprang. Noen år før eller senere har liten betydning i en nasjons liv, og historien har vist oss, at går det enn sørgelig langsomt, skritt for skritt er vi dog kommet våre krav om full likestilling innen unionen nærmere. Og at de seneste begivenheter i Finland∗ også har lært de brede lag av det svenske folk, at de to nasjoner bør stå enige, og at nordmennenes krav derfor bør imøtekommes så langt som gjørlig, når unionens rammer derved ikke sprenges, er lite tvilsomt. Men at en sånn sprengning vil skje ved gjennomførelsen av to utenriksministre og særskilt diplomati, derom er hele Sveriges folk og en stor del av det norske enig.
Det kan derfor ikke undre så meget, at den svenske regjering fordrer visse garantier for, at dette spørsmål ikke settes opp, så snart konsulatsaken er løst overensstemmende med de norske krav. At dette skulle kunne skje, uten at det norske venstre binder seg til å riksaktfeste∗ fellesministeren, burde ikke være tvilsomt, hvis man viste god vilje. Dessverre lar det seg ikke nekte, at det sittende ministerium har levd og alene lever på den unionelle krangel, og at derfor dets hele eksistens trues, såfremt der på dette område skulle bli våpenstillstand. Og så liten er ministrenes personlige anseelse og tilliten til den politiske vederheftighet, at man med fidus tror, at de personlig ønsker, at forhandlingene skal strande, for at de kan bevare maktens sødme.
Alene antydningen om, at programposten egen utenriksminister i alle fall for en tid fikk utgå av programmet, bringer regjeringens organ, "Dagbladet" til å utbryte: "Skulle vi oppgi denne sak, på hvilken vi nå har seiret ved 3 valg?" Partiet og makten – fremfor alt.