Ad Notam Online | Forsiden | Bind 7: 1894
Kristiania, oktober 1894
Det franske teaterselskap "La maison de l''Œuvre"∗, i spissen for hvilket står den talentfulle og for de siste tiders mystisisme og symbolisme i litteraturen så entusiastiske Lugné-Poë∗, har nettopp gjestet oss og har foruten å presentere oss et par Ibsenske dramaer i en noenlunde forståelsesfull tolkning oppført den belgiske dikter Maurice Maeterlincks∗ drama "Pelléas et Mélisande"∗.
Valget var jo for så vidt heldig, som "Pelléas et Mélisande" er et av de mest fremragende arbeider av denne symbolismens navnkundigste og mest talentfulle representant. Men tiltross herfor tror jeg neppe, at publikum – og det var dog eliten av vår litterære og kunstneriske verden som ga møte – ble synderlig overbevist om det symbolistiske dramas evne til å virke fra scenen.
Dramaet handler om en allmennmenneskelig lidenskap: sjalusien. Men med det Shakespeareske drama over samme emne med all dets rikdom på storladen poesi og kunstnerisk kraft i minnet virket det Maeterlinckske temmelig matt. Det er uten individualisering av de forskjellige personer og uten dypere karakterskildring; det er kun en rekke stemningsbilder, over flere av hvilke der imidlertid var utbredt en sart poesi, som grep en og holdt en fangen med sin stemningsfylde.
Også scenearrangementet og skuespillernes replikkbehandling og plastikk var noe nytt og uvant. Der ble hele tiden spilt bak et florteppe i vekslende og dempet belysning, så man ofte kun skimtet personene som vage skikkelser. Og skuespillernes tale fløt dempet og enstonig som en sakte musikk. Ingen sterke bevegelser, ingen store gester. Man kom og gikk ganske lydløst og beveget seg nesten ikke fra sin plass, så det hele ofte fikk utseendet av et gammelt maleri med dets avdempede farger. Det hele var ikke uten virkning, men det samlede inntrykk for den sceniske fremstillings vedkommende var også mer, at man stod overfor et nytt og interessant eksperiment, enn overfor en ny og livskraftig scenekunst.