Ad Notam Online | Forsiden | Bind 6: 1891
Genève, 26. november 1891
I går fikk jeg ganske uventet visitt av en gammel skolekamerat, løytnant Nissen∗, som var på hjemreise fra en tur i Algier.
Om aftenen var vi begge innbudte i et pensjonat "de jeunes filles"∗, hvor hans forlovede∗ hadde tilbrakt et par år.
Vi ble ført inn i salongen, hvor vi ble mottatt av mademoiselle Thavan[sic]∗ samt de par norske damer, som for tiden er i pensjonatet. Alle de andre unge piker var anbrakt i sideværelset, hvorfra vi under dempet hvisken og fnisen ble beglodd og kritisert av 30 par øyne. Det hender jo kun ved høytidelige anledninger, at unge herrer får lov til å komme innenfor et sådant pensjonats murer.
Det var kun en ung tysk dame, som ble kalt inn i salongen og forestilt – en inntagende liten skapning med et fullstendig sydlandsk utseende, skjelmske smilehull og de deiligste melkehvite tenner. Utpå aftenen fikk så en russerinne og en egypterinne, begge nesten barn ennå, allernådigst befaling til å foredra et musikknummer for oss, hva man dog helst burde ha latt være.
-----
De norske damer beklaget seg heftig over pensjonslivets tvang. Jeg kan også levende tenke meg, at for en ung norsk dame, som jo er vant til å nyte friheten i fullt mål, og som efter nåtidens oppdragelse der hjemme får lov til å spasere med herrer og la seg kurtisere, før hun ennå har avlagt skolepikenes korte skjørt, og som uten hinder kan føyte om i gatene til sent på aftenen, må det være mindre tiltalende å tilbringe hele dagen innenfor pensjonens murer med kun én daglig spasertur, hvor de til og med må marsjere i flokk og følge, bevoktet av sine lærerinner – og som oftest utover en eller annen landevei.
Det er jo forøvrig en fullstendig feilaktig oppfatning av norske foreldre å sende sine døtre til unge pikepensjonater, når de forlengst er konfirmert og ofte utviklede damer.
Mademoiselle betrodde meg også hviskende, at de norske damer dessverre som regel utgjorde det revolusjonære element i hennes pensjonat.