Ad Notam Online | Forsiden | Bind 6: 1891
Genève, 24. november 1891
Vi er for tiden 25 her i pensjonen av de forskjelligste nasjonaliteter og de forskjelligste livsstillinger. Men tross alt slutter man seg sammen, og så vel ved bordet som om aftenen efter dinêren, når man samles i salongen, går konversasjonen livlig.
Ved bordenden presiderer en fransk grevinne med sønn og datter. En forhenværende fransk offiser, som sitter ved siden av meg ved bordet, har forlengst berettet hennes livs historie. Født pariserinne ble hun inngiftet i en gammel og fornem Bourgogne-slekt, som imidlertid nå er fullstendig forarmet og har måttet gå fra sine gods, og da hun ikke kan leve standsmessig i Paris, foretrekker hun – hvilket martyrium for en pariserinne – å flakke om og leve et pensjonsliv i de mer kjente byer i Sveits og Italia. Hun viser seg kun ved middagsbordet, sminket og malt, og tross sine 60 år så kokett som noen.
På sin høyre side har hun tenoren ved operaen, monsieur Imbart de la Tour∗ med madame. Min bordfelle smiler alltid ironisk når man taler om madame, og den unge greve har betrodd meg, at hun stadig gjør intime tilnærmelser under bordet. Så er her en kanadisk familie, flere amerikanere – jeg har på min annen side en aldrende amerikanerinne, som alltid smilende forteller meg om sin manns forskjellige sykdommer; videre den belgiske pianist Théophile Ysaye∗, med frue, en livlig mann, for tiden professor ved konservatoriet her og en bror av den berømte fiolinist∗, en tysk kjemiker som er hele pensjonens skyteskive, samt maleren baron de Pury∗ (av den gamle Neuchâtel-familie Pury, til hvilken også hørte den oberst Pury, Rousseau∗ omtaler i "Confessions" som en av sine omgangsfeller under oppholdet i Moitiers i 1762); dertil kommer en italienerinne, og last but not least en ung og henrivende skjønn frue fra Wien, om hvis mann man aldri hører tale, og til hvem vi unge herrer gjør en intens kur.
Jeg har nå skredet så vidt frem på kunnskapens vei, at jeg så noenlunde kan delta i en fransk samtale.