Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 6: 1891




Genève, 28. november 1891

De siste efterretninger fra Norge melder, at det radikale parti efter den langvarige valgkampanje har brakt seieren hjem, om enn den venstre majoritet er temmelig snau.

Hvorvidt de velgere som har gitt radikalerne sin stemme, har ytet partiet sin tilslutning i alle dets tre store programsaker – eget utenriksstyre, alminnelig stemmerett og direkte skatt – eller om det kun er en enkelt av disse de har billiget, er imidlertid umulig å vite. Det er ikke videre heldig å forelegge velgerne tre saker av så inngripende betydning til besvarelse samtidig, og det vil ikke tjene til å støtte den politiske moral. Hvor det har vært opportunt, har jo valgagitatorene likefrem uttalt, at da det radikale parti i intet tilfelle ville kunne bringe et så stort flertall til tinget, at det kunne drive igjennom en grunnlovsforandring i retning av alminnelig stemmerett, kunne motstanderne av denne programsak allikevel trygt gi partiet sin stemme.

At det er på det unionelle spørsmål radikalerne har vunnet sin seier, anser jeg for gitt. Uten å appellere til sjåvinismen ville partiet denne gang lidd et enda større nederlag enn ved det siste valg. Og hva som ikke minst har spilt de radikale seieren i hende er statsminister Åkerhielms lettsindige ytring om å "tala svensk med norrmännen" – en ytring, hvorpå jeg, som kjenner hans frittalenhet og sterke ord, selv om den skulle være unnsluppet ham, hva som visstnok ikke kan ansees hevet over tvil, ikke legger ringeste vekt. Men utlagt på folkemøter av lettlurte agitatorer har den naturligvis virket på den norske sjåvinisme, som hadde man satt ild på krutt. Bare så ikke eksplosjonen må bli altfor voldsom og dens virkninger altfor ødeleggende!

Jeg står temmelig uforstående overfor de siste tiders utslag av sykelig nasjonalfølelse. I en tid, hvor alt og alle søker å slutte seg sammen så meget som mulig og i sammenslutning søker sin styrke, synes det å være lite stemmende med tidens krav og ideer å løfte separatismens fane, i alle fall så lenge vårt nasjonale liv ikke trues fra noen kant, men utfolder seg fritt og uhemmet, ja rikere enn noensinne.

Vi vil og må tilkjempe oss politisk likestilling innen unionen, men hva som peker ut over dette, forekommer meg som ubesindig gjerning og som en falsk sjåvinismes barnestreker.

For de unionelle kranglerier skal vel nå landets indre interesser stilles ganske i skyggen. Utviklingen vil snart føre det dertil, at man ikke lenger kan avvise kravet om alminnelig stemmerett. Det forekommer meg derfor å være gagnligere gjerning, om de herrer politici drøftet spørsmålet om hvorledes denne reform best kan gjennomføres, når man ikke samtidig vil utlevere vår forfatning helt og holdent til proletariatets godtykke. Det synes i hvert fall å måtte være en oppgave mer overensstemmende med tidens krav enn å opphisse stemningen mot en nabomakt, hvem de naturlige forhold synes å anvise oss som forbundsfeller.

Et telegram til "Le Figaro" brakte forleden underretningen om Oftedals fall, og norske aviser har brakt ytterligere avsløringer av det enestående hykleri, som gjennom årrekker har vært drevet av denne person, som har øvet en inngripende innflytelse på flere av de mest betydningsfulle faser i vår nyere politiske historie.

For meg har Oftedal alltid vært et av de mest usympatiske fanemenn på vår politiske himmel, og den av ham vakte åndelige bevegelse har alltid fylt meg med motbydelighet.