Ad Notam Online | Forsiden | Bind 5: 1889
Kristiania, 8. juni 1889
Ved 12-tiden i dag forlød det som sikkert, at sensuren for den skriftlige del av juridisk eksamen ville falle kl. 2. De andre herrer av Det juridiske fakultet satt allerede sammen og delibererte og avgjorde våre skjebner.
Rastløs vandret jeg opp og ned i gatene, slentret inn i en kafé, forsøkte forgjeves å lese en avis; – hvor tiden dog gikk uendelig langsomt.
Allerede klokken halv to stod vi der i klynger utenfor universitetsporten. Alle de villeste rykter i omløp. Noen bleke, forsakte – andre overlegent rolige. En professor hadde uttalt det og det, så kom en annen til og berettet, at samme professor til en annen hadde sagt noe ganske annet. Klokken ble to, vi stimlet sammen foran trappen; folk, som ikke hadde vært oppe stod der overlegne og lot det hagle med mer eller mindre dårlige vittigheter. Hvor de gode herrer dog betenkte seg lenge. Klokken viste allerede et kvarter over. Summingen av stemmene begynte å dø hen i utålmodigheten og den lange ventingen.
Ved halvtretiden blev døren endelig åpnet, sekretæren kom ut med det lange, hvite papir, hvorpå de skjebnesvangre karakterer sto skrevet. Åndeløs stillhet, og opplesingen begynte.
Heldigvis var mitt navn et av de første på listen, og jeg fikk således snart å vite, at jeg hadde fått ”Står til laudabilis”∗. Det varte en stund, før jeg fikk blodet i ro nok til å kunne glede meg over det gode utfall. Kun som i en fjern dur hørte jeg de andre nevne og de forskjellige karakterer; av og til så jeg et blekt ansikt stryke forbi meg og ile ut av porten med nedslåtte øyne. Dog – midt i gleden var det likesom så vanskelig å føle medlidenhet.
Så er da det skjæret klart, som i det siste år har ligget så truende foran meg, og heldigvis har jeg efter arbeidet den trøst: Godt seilt!
Så skal man ut i livet og arbeide for seg selv. Finner jeg lykken der?