Ad Notam Online | Forsiden | Bind 5: 1889
Kristiania, 14. mai 1889
Jeg slentret i dag ganske tilfeldigvis opp på stortingsgalleriet og kom ganske beleilig til å høre et voldsomt sammenstøt mellom fhv. statsråd Arctander∗ og hr. statsråd Jacobsen∗. Det var opprettelsen av en pensjonskasse for jernbanefunksjonærer som ble behandlet. Ikke desto mindre fikk hr. Arctander også her anledning til å minne om den tid, da han hadde hatt den ære å sitte i regjeringen og stått i spissen for departementet, hvorledes alt da hadde vært prektig mot nu, da regjeringen kun under sitt arbeide snuste efter, hvor den kunne håpe å finne en majoritet. Hr. statsråd Jacobsen fant da, at Arctander burde være den siste til å tale herom, idet han påviste, at ingen mer enn hr. Arctander hadde løpt efter majoriteten. Nå gerådet den forhenværende statsråd i fullt raseri, slo i pulten og sa, at han ikke ønsket noen tilrettevisning av en, som hadde tapt setet i statsrådet, efter at det meget omtalte "brudd på tro og love" hadde funnet sted. Hele hr. Arctanders voldsomme språk og manerer minnet mere om lensmannen fra Nordland overfor en del fiskere enn den forhenværende statsråd i nasjonalforsamlingen; kanskje ble han oppegget av Jacobsens rolige, gentlemanlike opptreden.
Hr. Arctanders opptreden vant visst heller ikke anklang innen forsamlingen, jeg så selv hans meningsfeller le, da han stadig minnet om sin statsrådstid. Jeg vet også fra sikker kilde, at Odelstingets president, hr. advokat Engelhart∗, forleden uttalte at han sympatiserte ikke meget med det Sverdrupske regime, men ett var han enig med regjeringen i, og det var at den hadde skaffet seg hr. Arctander av halsen.
Jeg ser av avisene, at hr. Arctander har meldt seg til flere av de ledige amtmannsembeter. Forhåpentlig vil snart alle være kommet på det rene med, at en mann som opptrer så rått og udannet, og viser så liten takt, må være umulig i en sånn stilling. Man har vel ennå fordringer til en manns sosiale dannelse.