Ad Notam Online | Forsiden | Bind 5: 1888
Kristiania, 15. juni 1888
Ved middagstider, kort efter at budskapet om at keiser Friedrichs∗ lidelser hadde nådd sin avslutning, var kommet, innløp den triste efterretning om katastrofen i ministerhotellet i Stockholm. Tross all den sympati, hvormed alle hadde fulgt den ulykkelige fyrstes skjebne, trengtes dette dødsbudskap dog ganske i bakgrunnen for underretningen om statsminister Richters selvmord∗. Det var en dyster stemning, det vakte innen alle leire. Det blev likesom enda klarere for oss, på hvilket sørgelig lavt standpunkt den politiske moral for tiden befinner seg. I regjering, i storting, i pressen, overalt hat, misstemning, forakt, troløshet. Opp i alt dette passet ikke Ole Richters hederlige og noble, men svake karakter. For hensynsfull i vår hensynsløse tid bukket han under i kampen. Da han til slutt så seg forrådt, endog av venner, fløt begeret over. Til å kjempe seg gjennom hele dette vev av løgn og bakvaskelse, alle disse troløshetens intriger, hadde han ikke kraft. Så stod da døden for ham som den eneste løsning.
Måtte skuddet fra ministerhotellet vekke alle fedrelandssinnede menn, før vi er kommet for langt ned i sumpen.
Det fortelles med krav på sikkerhet, at statsråd Daae∗, da telegrammet om Richters død i middags kom til Stortinget, gikk hen til statsminister Sverdrup og ropte ham opp i ansiktet: "Dette har du på din samvittighet!"
Har så Bjørnson oppført seg som venn og gentleman overfor den avdøde?
Det er et spørsmål, som uvilkårlig trenger seg inn på en.