Ad Notam Online | Forsiden | Bind 5: 1888
Kristiania, 17. mai 1888
Langsomt beveget det seg fremover, det lange tog som på denne dag om de hvite faner med inskripsjonen ”Alminnelig stemmerett”, hadde samlet seg til protest. Hvilken ro og orden blant disse rekker av arbeidere, som gikk der i flokk og følge for å kreve sin rett. Gamle gråhårete og unge arbeidere; hist og her en kvinne under armen på sin mann; overalt det samme uforstyrrelige alvor. Draktene var slitte, bleke ansikter men med en ild i øynene, som syntes å rope om rettferdighet. Hvor talte ikke dette arbeidertog mer virkningsfullt, enn alle de ord og sanger som det på denne dag flommet over av. Man skjønte det var en makt, som skred frem og talte om nød og forurettelse, en makt som ikke lenger ville holdes nede, men krevde oppreisning.
Der stod en dame ved siden av meg og så på det forbidragende tog. Jeg la merke til, hvor tårene kom henne i øynene.
For disse tusener av arbeidere var det Bjørnson skulle tale. Hva ble det stort annet enn dagens evige einerlei: angrep på ministeriet Sverdrup.