Ad Notam Online | Forsiden | Bind 4: 1887
North Shields∗, 1. juli 1887
(Om bord på "Donau"∗, Howdon Dock∗)
Kjære venn!
Skipet var kun ballastet, og det blåste godt på farten over Nordsjøen. Jeg hadde derfor måttet gi meg den ublide skjebne i vold; å ligge i den kvalme køye og lide sjøsykens kvaler i samfulle 24 timer. Det var således med en ublandet behagelig følelse jeg hørte stuertens "Land i sikte!", idet han stakk hodet inn gjennom døren til min lugar. Jeg var snar med å komme i tøyet og stavre opp på dekket, hvor jeg i fulle drag nøt den friske sjøluft og veltilfreds så ned på det grå vann, som nu kun vugget seg ganske saktelig for en svak morgenbris. Langt i vest så jeg som et gult bånd det svake riss av den engelske kyst heve seg opp av horisonten. Vi nærmet oss mer og mer, og vi visste snart, at vi var i høyde med Blyth. Kort efter hadde vi losen om bord og hørte de første engelske ord i hans ”Good morning, gentlemen!” Så kom vi forbi Tynemouth, svingte rundt piren og drev saktelig opp ad Tynes skittengule vann. Langs begge flodbredder lå skip ved skip i tette rader.
Sommerdagen var temmelig varm, men luften hadde dog en forunderlig grå tone av tåke og røk. – Merkelig, vi hørte forbausende lite til en arbeidende fabrikkbys tusenartede støyende lyder, og alt i et pilte små dampskip, fullpakket av passasjerer, forbi oss nedad floden, og der var hurrarop og munter stemning om bord. Kort sagt vi skjønte av det hele, at der måtte være noe påferde. Losen kunne også berette oss, at det var den annen av de tre fridager, Newcastles og Shields'' befolkning hadde i anledning "the great Northumberland Plate"∗, et av de første veddeløp i hele England. I anledning denne enestående folkefest hvilte den arbeidende by, fabrikker stod stille, og butikker var lukket.
Efter at vi hadde fått tollvesenets betjenter om bord, gikk vi så enda et stykke oppover Tyne, men lå snart vel fortøyd i Howdon Dock.
Så begynte undersøkelsen. Har du noensinne vært utsatt for engelske tollfunksjonærer? En utålelig mistenksomhet. De tror overalt å kunne snuse brennevin og tobakk med sine fine neser. Her har du en episode. En av tollbetjentene hadde funnet en flaske appelsinsaft, jeg hadde med som leskedrikk for de varmere regioner. Jeg forklarte ham høflig, hva det var. Tollfunksjonæren smilte kun på en høyst irriterende måte og bad om en korketrekker og et glass. Han smakte meget forsiktig på innholdet, smattet omhyggelig med tungen og erklærte bittert: Limonade. Slike detaljundersøkelser ble der anstilt hos oss alle, og det var en sann lettelse, da vi så tollbåten igjen gli nedover Tyne.
I en fart fikk vi gjort toilette, inntok vår lunsj – og så i land. Opp gjennom en liten arbeiderby – til nærmeste stasjon, Percy Main∗. Noen minutter efter var vi i Newcastle on Tyne. Kapteinen på "Donau"∗ var vår elskverdige fører.
Rundt the central station og de nærmeste gater var alt øde og stille. Nesten ingen mennesker og lukkede butikker. Men vi hadde ikke gått lenge, før enn vi hørte munter sang og lyden av en marsjerende tropp. Snart kom massen tilsyne; det var en avdeling av The Salvation Army∗ i full uniform og med faner og klingende spill. Efter hvert som vi kom frem, begynte det overalt å bli livligere, drosjer, omnibusser og sporvogner om hverandre, alle besatt til siste plass og alle av sted i samme retning. Og så fotgjengere, som myldret avsted langs alle fortau.
Vi fulgte strømmen, kom ut av de egentlige bygater med deres tillukkede butikkvinduer og de kalde, stive kontorbygninger og til villakvarterer med haver foran ensformige rader av gule mursteinshus. Vi passerte utstillingsbygningen og så ut over landlige marker, sorte av menneskemasser. Vi var snart inne i den verste trengsel. Her holdt folket sin fest, en folkefest, som du kjenner den fra engelske romaner, kun enda mer støyende og vill. En trengsel og larm uten like. Fra bodene skriker de handlende sine varer ut, lirekasser trimulerer∗ hest, mens karusellen svinger rundt, full av glade arbeidere og arbeidersker, gyngene farer opp og ned i luften under de gyngendes jublende hvin, – og så de lange, falske trompetstøt, som forkynner, at direktøren innbyr et høystæret publikum til en ny forestilling, hvor den sorte mann vil sluke sine skarpslipte kniver.
Ja, her er larm og trengsel og støv. Man puffer seg frem og klemmes fra alle kanter; man er fortumlet, vet ikke, hvor man skal gå, eller hva man skal se. Vi trenger oss frem til et telt, hvor man kan hvile litt og nyte litt forfriskninger. Og så igjen ut og videre. Vi kommer langs fjelebodene, hvor festens artister har hjemme. Det er en lang rekke. Foran teppet vandrer halvgamle, utringede skjønnheter om og viser noen knoklete, blå skuldrer, eller utmaiede barn valser omkring til en skrattende klarinett, eller det er direktørens kone, som med sitt spedbarn på armen gjør noen forunderlige pass og får det til å gjøre noen gyselige grimaser til folks usigelige glede. Sånn lokker de alle, hver på sin måte, publikum til sine forestillinger og narrer dem de par pence av lommen. Og den lange sommerdags grelle lys faller ubarmhjertig hen over all denne sminkede nakenhet …
Men igjen videre forbi hottentotter med ringer i nesen, forbi høyskotter, som i nasjonaldrakt danser sin karakteristiske nasjonaldans til sekkepipenes akkompagnement. Og vi arbeider oss ut av den verste trengsel, puster friere og kjenner uvilkårlig efter, om portemoneen ennå befinner seg i lommen. Men larmen forfølger oss lenge med sine mangfoldige lyder. Først, da vi er kommet inn i utstillingsbygningens portal, er vi så noenlunde utenfor hørevidde.
Vi får oss vasket, får våre sko børstet og kan så noenlunde passere som gentlemen. Men det er sent, og vi er trette. Vi utsetter veddeløpet til neste dag og beslutter å tilbringe aftenen i utstillingen.
"The royal exhibition" (foranstaltet i anledning dronning Victorias jubileum∗) er et storartet anlegg med et svært bygningskompleks foruten parklignende åpne plasser, som ble åpnet i mai og skal holdes åpent til ut i oktober. Den må vel nærmest betraktes som en industriutstilling, men der er også utstilt en større samling kunstverker, malerier og skulpturer. Den første gang vandrer man rastløst gjennom de mange saler, beskuer de forskjelligste maskiner, lokomotiver, kanoner, passerer forbi meierier og konditorier, stanser foran sigarettlagende og vevende skjønnheter, hører på piano- og orgeldyrkende virtuoser, kaster et blikk inn i malerisamlingen, og stanser til slutt glad overrasket foran dining room. Trett av den lange marsj og nervøs efter den megne stirring fryder vi oss over, at vi ennå har en seks à syv dager å ofre på denne interessante utstilling, og således kan erklære oss ferdig for i dag. Vi får oss på ny vasket, kjøper en rose til knapphullet i kiosken hos den livlige franske mademoiselle og daler ned ved et av de mange småbord.
Klokken nærmer seg 9, før vi er ferdig med vårt måltid. Fra de åpne plasser lokker musikken, og vi bestemmer oss til å drikke vår kaffe i det fri utenfor den lille paviljong. Det elektriske lys er tent i hundreder av bluss og kaster sitt blålig-grønne skjær utover den spaserende mengde, som bølger frem og tilbake for å høre på det mannsterke musikkorps prestasjoner.
Kl. 101/2 spiller musikken ”God save the Queen”, og det hele er forbi. Når klokkespillet på the old Tyne bridge∗ neste gang lar sine toner lyde, er alt mørkt og tomt i det store etablissement.
Det er den første dag av vårt opphold på engelsk grunn med dens opplevelser og inntrykk, du her har fått en noenlunde fyldig beskrivelse av. Før enn jeg reiser fra Shields til Malta, skal en av vennene få høre fra meg.
Vennlig hilsen, din o.s.v.