Ad Notam Online | Forsiden | Bind 4: 1887
Bergen, 25. juni 1887
Holdts hotel∗
Kjære venn!
Jeg skal tilstå, at jeg var litt underlig til mote, da jeg hadde sagt farvel til Eder alle nede på bryggen, og dampskipet begynte å svinge ut fra kaien. Og mens vi i den halvmørke sommeraften gled ut gjennom øyene og forbi de første fyr, kom jeg til å minnes våre mange seilturer her i dette farvann med dens megen lystighet og mangehånde gjenvordigheter. Så var det, at jeg begynte å la det passere revy for meg hele dette liv, som vi hadde ført i den forløpne sesong, med alle dets fester og ball og lag. Og jeg kan ikke nekte det, jeg var glad over å skulle slippe bort fra det hele noen måneder, treffe noen nye mennesker, samle noen nye inntrykk og – more meg. For Gud skal vite, det er da ikke for megen moro i det liv, vi fører der inne i Kristiania tross all dets utvortes glans.
Jeg vet ikke, hvorav det kommer, men hver gang jeg reiser fra Kristiania, når semesteret er forbi, har jeg alltid en følelse lignende den, man har dagen efter en ordentlig rangel. Jeg plages av en slags moralske tømmermenn. Og jeg forbauses over, hvorledes jeg utholder rolig å leve dette liv, som i grunnen er så tomt og så innholdsløst. Hvor ganske annerledes rikt og pulserende hadde jeg ikke i min fantasi utmalt meg dette studentliv, når jeg satt over mine skolebøker i tunge tanker. Hva har jeg vunnet der inne? Intet. Tvert imot har jeg tapt en hel del av den umiddelbarhet, den begeistring og tro, som jeg førte med meg, og som det skulle være så stor en lykke uforandret å kunne bevare utover ungdommen, når livets alvor helt tar oss fangen.
Men stopp! Det var et reisebrev, du ønsket og ber deg vel forskånet for et lite oppbyggelig oppgjør av min indre status.
Det var første gang, jeg reiste kystruten fra Kristiania til Bergen. Til Kristiansand hadde vi hele tiden solskinn og stille, og det var naturligvis en hel del å se. Lengst vil jeg dog minnes farten oppover Jæren og en aften i Stavanger.
Det regnet og begynte å blåse opp til en kuling, da dampbåten nærmet seg Egersund.∗
Vi besluttet oss da til å ta over land med banen∗, da vi jo allikevel ville ta denne vei den ene av de ganger, vi skulle passere Jæren.
Underlig tar det seg ut mellom Vestlandets ellers så ville fjellformasjoner å møte denne lavslette med sine flate, treløse vidder og gule sandstrekninger, som kunne få en til å tro seg hensatt i et stykke jysk eller hollandsk natur.
Jeg hadde satt meg makelig til rette i kupeen og tent min sigarett. Der satt jeg og så på landskapet, som bredte seg øde og grått, kun nakne klipper med gråsvarte skyer ovenfor. Grått i grått, søvndyssende ensformig, mens regnet sivet langsomt ned.
Det stiger oppover. Så sees en stripe i det fjerne, og mer og mer åpner utsikten til havet seg. Atter nedover, og vi kommer helt ned i stranden. Jeg hører, hvor havet ruller tungt innover sundet og brytes med lyden av lokomotivets korte hvesing. Jeg ser kun det åpne hav og den hvite krans av brenninger mot den gule sand. Et av disse landskaper, som Ulfsten∗ aldri ble trett av å male. – Ingen dristige formasjoner, ingen rik vegetasjon, ingen blendende farger er der i dette landskap; marehalmen er strandens eneste pryd. Havet er det, som gir landskapet dets preg og dets eiendommelige stemning. Vi føler, at denne øde utsikt over sundet og havet har en egen betagende makt i sitt veldige tungsinn. Hvor man dog må bli alvorlig, når man bor sånn like ved havet. Jeg pleier ikke å huske vers, men jeg grep meg flere ganger i å tenke på disse verselinjer:
I sommernatten, i vinterstormen
det vælter klagende samme længsel.∗
---------------------
Toget stanset, og jeg våknet av mine drømmer. Jeg hørte konduktørens monotone utrop av stasjonens navn, eftersom han passerte fremover langs vognrekken.
Vi hadde ikke vekslet et ord hele veien, Herman og jeg. Nu først brøt han tausheten: "Et besynderlig landskap!" "Ja – et besynderlig landskap."
Så falt vi igjen hen i våre egne betraktninger. Og lokomotivet pustet videre. Fortredelig langsomt. Langsommere enn på noen annen norsk bane, og du vet, hva det vil si.
Skyene begynte så smått å letne; der falt kun et mildt duskregn.
Brunt i brunt bredte seg rundt omkring torvmyrer og lyngmarker i tung ensformighet. Lyse, dyrkede engpletter gjorde dog alt sitt for å live litt opp i de mørke farger, men orket det ikke. Du vil kjenne landskapets duse, triste tone fra Kitty Kiellands∗ malerier.
Det er med en viss forloren åndrikhet blitt sagt, at Jonas Lie har oppdaget Nordland og lagt denne provins til diktningens Europa. Man kan vel med like stor rett si, at hva Nordland skylder Jonas Lie, skylder Jæren Ulfsten og søskenparet Kielland.
-----
Vegetasjonen var blitt en smule rikere, et tre var ikke lenger en sjeldenhet. På stasjonenes plattformer såes et par mennesker, som steg inn i toget, noe, jeg hittil ikke hadde observert på hele turen. Alt tydet på, at vi begynte å nærme oss Stavanger.
Så rullet vi forbi noen vakre landsteder, og vi var fremme. - - -
Domkirken∗ er Stavangers eneste pryd og severdighet. Klokken var allerede ni om aftenen, da vi gikk der hen, men fikk dog nøklene utlevert og slapp inn. Og Stavanger domkirke er verd å se, om den enn ikke tåler sammenligning med Trondhjems. Især beundringsverdig er korets rike ornamentering; mange vil den kanskje synes litt for overlesset.
Jeg satte meg på en benk ved en søyle, mens de andre ennå gikk omkring.
Lyset falt matt inn gjennom glassmalerienes brokete farger i korvinduet og ga søyler og løvverk og de uthugne hoder et eget fantastisk skjær. Nå skulle dempede koraller lyde, og røkelsens vellukt skulle strømme ut over kirken, og andaktens milde stemning ville kanskje senket seg over meg.
Jeg tenkte på, hva man bød folk isteden. Intet, som kunne sette følelseslivet i bevegelse. Det var en prosten Sparres∗ eller pastor Martens''∗ timelange utlegninger, så folk duppet andektig med hodet, eller enda verre, når hykleriet drev sitt spill, og en Morten Kruse∗ ga sine enfoldige betraktninger over temaet: "Ei gull, ei sølv, ei kobber skulle I have i eders belte" til beste, så det skvatt i hans egen kjødelige mor, den lille reelle madam Kruse, så hun reiste seg midt under prekenen, sjokket ned ad kirkegulvet og forsvant ut av kirken. Det var med hodet fullt av underlige tanker, madam Kruse vandret hjemover den søndag; hun fant vel, at ikke alt i denne verden var så ekte, som det gav seg ut for.
- - Da jeg igjen stod utenfor kirken, og den friske aftenluft slo meg i møte, tenkte jeg ennå på den brave madam Kruse. Rundt om lå byen fredelig og stille i den sene aftentime. Og fra denne by var det, at vår tids mest foraktelige bevegelse, den moderne klerikalisme, hadde bredt seg ut over landet som en pestsmitte, vakt bitterhet i sinnene, gjort menneskene fordomsfulle og intolerante og lagt det beste i dem øde. Her var det, hykleriet begynte sin seirende gang over landet, dødende på sin vei all livets skjønnhet og lyst. Nu ligger denne makt knugende som en mare over oss, alltid ferdig til å kvele enhver ytring av fri tenkning og undertrykke all sunn livsglede.
Og der steg noe som hat opp i meg mot den prelat, som herfra styrer de mange tråder i dette forunderlige maskineri, mektig som en pave, avskyelig som en avlatskremmer: Hykleriets yppersteprest i dette land, sendende forbannelsen ut over alle, som ikke bøyer kne for ham. - - -
Sommeraftenens fred hvilte over den slumrende by. Langsomt vandret vi gjennom de tomme gater ned mot dampskipsbryggen.
-----
Vi kom til Bergen den dag, jeg fylte mitt 21. år. Herman og jeg spiste i anledningen en liten ekstra diner.
Aftenen tilbrakte vi i teateret, som bød på fru Edgrens∗ dramatiske situasjon "En frelsende engel"∗ med fru Oda Nielsen∗ fra Det kgl. Teater i København som gjest i Gurlis rolle. Du kjenner vel stykket fra "de svenske", hvor fru Hartman∗ jo henrev alle nettopp i samme rolle? Et lite stykke sosietetsliv skissert således, at vi av disse få streker aner så meget av, hvorledes der leves i denne verden. Stykkets egentlige innhold er tidens evige einerlei; kvinnelig engledyd contra mannlig forvorpenhet. Men det virket, fordi det var utbredt et liv over det, som måtte beta. De, som har sett fru Hartman, har ingen ros til overs for fru Nielsen. Også meg forekom hun litt for urolig og maniert. Men scenen foran speilet blir dog god kunst, og man er ikke forvent.
Som mademoiselle Nitouche∗ var fru Nielsen dog ganske annerledes i sitt element. Hun flagret omkring og kvitret de kjente melodier med kjælen ynde og store, forvillede barneøyne. Fortreffelig gav hun den unge klosterfrøken, som med uskyldsmine synger om alt det "pene" folk helst tier stille om. Og hun manøvrerte sin lille stemme med stor bravur. Kort sagt, jeg kan så godt forstå, at fru Nielsen som Nitouche har lokket københavnerne til Dagmarteatret∗, så direktøren kunne la den 100. oppførelse gå forbi, uten å tenke på å skrinlegge operetten. Sikkert noe enestående i nordiske teaterannaler.
-----
Vi har nå snart tilbrakt en hel uke i Bergen, da dampskipet er blitt noe forsinket. Vi har foretatt utflukter, besett alt, hva her er å se, og det er jo ikke så lite enda, – og tilslutt og ikke minst fartet om i selskaper.
Så har jeg endelig stiftet bekjentskap med en del unge damer. Kan Kristiania kanskje by på flere skjønnheter blant den unge dameverden, så er i alle fall bergenserinnene til gjengjeld mer "pschutt"∗. Det er et ganske annet temperament enn hovedstadsdamenes, de er mer friske, mer umiddelbare og mindre tillærte. Du vet selv, hvorledes man i selskapslivet i Kristiania gang efter gang kan treffe og tale med unge damer, og man synes allikevel, de er en så underlig fremmed. Annerledes her. Man synes, man er gode venner, når man har talt noen ganger med hverandre. Du vil kanskje smile og tenke, der stikker noe under. Kan være. Oppriktig talt, tror jeg, jeg har gått omkring og vært en smule forelsket –. Noen på en gang forunderlig livlige og dype øyne under en krans av dypbrunt hår. Og så en latter, som må rive en med; alltid lystig, men slik, at man føler en understrøm av alvor og følelse –. Du smiler kanskje ikke lenger, men ler endogså.
-----
Her har du en del stemninger og inntrykk fra de første reisedager. Opprinnelig noen opptegnelser til min dagbok og lite passende som brev; men du får ta til takke. Hilsen fra din o.s.v.