Ad Notam Online | Forsiden | Bind 4: 1887
Kristiania, 31. mai 1887
Nå kan jeg så smått begynne å telle dagene, til jeg skal reise. Formodentlig kommer vi til å reise til Bergen i midten av neste måned.
Jeg er nettopp kommet tilbake fra en liten utflukt, en jakttur til Andresens∗ jaktsted på Krokskogen∗, hvori jeg har figurert som passiv deltager. Noen deilige dager med riktig forårsvær og maisol. Snart en prektig spasertur, snart strekkende seg i solbakken i dovent behag, nytende med fulle sanser luftens friskhet og solskinnet og vugget i blide tanker av stillheten omkring en. Eller om aftenen, mens mine venner står på post og lytter efter rugdens piping, når den trekker forbi, ligger jeg ved bålet og hører på gamle Oles jakthistorier. Stolt legger han ut om heldige jegerbedrifter, eller om hvor listig han som oppsynsmann på Krokskogen har lurt de mange krypskyttere.
Det blir mørkere og mørkere, tåken ligger tung over myren nedenfor oss. Ole er ferdig med sine historier, legger frakken under hodet og døser snart hen. Alt er så stille, kun ilden knitrer, og av og til høres et fjernt knall av en børse. Skogens ømheter senker seg over meg, og jeg gripes av denne eiendommelig betagende stemning, som man kun kjenner en sånn natt i den gryende sommer. Jeg drømmer og lengter, vet ikke selv efter hva. Tiden går, uten at jeg merker det. Så hører jeg stemmer nærme seg. Jegerne kommer tilbake, og vi drøfter jakten og utbyttet. Vi tenker på den delikate rugdesteik til morgenens frokost og vandrer glade hjemover.