Ad Notam Online | Forsiden | Bind 4: 1887
Kristiania, april 1887
Oppførelsen av Ibsens "Rosmersholm" på Christiania Theater har dessverre stadfestet de sørgelige erfaringer, man hadde fra "Vildandens" og "En folkefiendes" fremførelse; hovedstadens store publikum har satt seg på det point slett ikke å ville se vår første dramatikers arbeider fremstilt på vår nasjonale scene.
Men ungdommen i alle fall, – fremfor alt studentene? Annen rad har stått besynderlig tom disse Rosmersholm-aftener. Og dog er det nettopp for ungdommen Henrik Ibsen har skrevet dette sitt siste drama. Ja, dikteren hadde, for at "Rosmersholm" skulle virke desto mer levende på ungdommen, uttalt som sitt bestemte ønske, at de to vanskelige hovedroller i stykket skulle spilles av teaterets yngste krefter. Ibsen ville heller, at det skulle skorte litt på den fullendte kunstneriske utførelse, når det bare kunne gripe ungdommen og øve det gjennomlevdes virkning på den.
Jeg vet ikke, om Henrik Ibsen gjorde rett i å nekte Laura Gundersen∗ å spille Rebekka Wests rolle. I slutningsakten, hvor Sofie Reimers''∗ kunst ikke strakk til, ville sikkert fru Gundersens geni ha kastet en ganske annen klarhet over Rebekkas karakter, så publikum hadde fått den fulle forståelse av denne Ibsens eiendommelige kvinneskikkelse.
Dog – "Rosmersholm" fikk en respektabel utførelse. Lengst vil man erindre Arnoldus Reimers∗ som Ulrik Brendel. Det var ekte og fin kunst. Ulrik Brendel vil innta en fremragende plass i Reimers'' rike Ibsen-galleri, som rommer figurer som dr. Stockmann og sakfører Stensgaard, for ikke å glemme hans Hjalmar Ekdal.
…..
Efter at jeg hadde sett "Rosmersholm" gå over scenen, stod det enda klarere for meg, at det menneske må kunne leve livet i rikt arbeid og sann lykke, et liv i frihet og sannhet, hos hvem kulturmenneskets noble tenkemåte og finfølelse er forent med naturbarnets ubundne vilje og kraftige energi. –