Ad Notam Online | Forsiden | Bind 4: 1887
North Shields, 3. juli 1887
(Om bord på "Donau")
Kjære venn! Festdagene er til ende. Utover byen spyr de arbeidende fabrikker atter sine masser av steinkullsrøyk. Gatene har på ny antatt sin vanlige fysiognomi, som er arbeidets og forretningsiverens, men for den reisende i lengden kjedsommelighetens. Vi har studert livet ved kaiene langs floden og spasert i de par hovedgater med deres rader av grå, triste hus. Og hele tiden går man om med en ubehagelig følelse av å være skitten og lengter mest efter vann og såpe.
Vi var blitt trett av Newcastle ved dagslys. Eftermiddagen og aftenen har vi alltid tilbrakt i den interessante utstilling, hvor vi stadig finner noe nytt å se og beundre.
Så besluttet vi oss da i går til å ta til Durham∗ for å se den berømte katedral og det gamle slott. Vi åndet likesom friere, da vi så de siste fabrikkpiper og skorstein forsvinne bak oss, og vi på ny fikk øyne et stykke blå himmel og noenlunde grønne trær og lyse enger. Efter å ha passert flere større herregårder og gamle parker steg vi efter tre kvarters jernbanefart av ved Durham.
Det var ved middagstider, og dagen var varm. Vi valgte veien langs floden, slik at vi kunne stige opp til kirken og slottet under gamle eikers tette skygger. Floden gled dovent avsted i sommerdagens hete med gylne stenk av sol over det grå vann. Langsomt vandret vi opp den smale sti, som fra Wears∗ bredder snor seg oppad den steile skrent til høyden, hvor katedralen ved sin imponerende beliggenhet behersker hele landskapet. Fra alle kanter ser man dens to mektige tårn heve seg opp over eikekronenes mørke løvmasser.
Foran oss ligger den mektige katedral, mer overveldende enn den synes meg skjønn. Døren står åpen, og vi går like inn. Luften der inne slår oss deilig kjølende i møte. Det synes mørkt under de brede hvelvinger, blendet som vi er av sollyset utenfor. Men efter hånden venner vi øyet til det dempede lys, som fra korets vinduer faller hen over søylene, over de lange rader av benker, det synes, som om kirken kun ville fylles halvt, om hele Durhams befolkning gav møte. Bak søyleradene på begge sider hviler de grever og biskoper av Durham, og lange inskripsjoner beretter om deres mange og gode gjerninger. Blant alle disse gravmæler skal også den ærverdige Bedas∗ være.
Er det de mange sekler, som har gått hen over kirken, tanken om, de mange slekter, som her i stille bønn har holdt sitt oppgjør med sin samvittighet, mens tider og tanker har skiftet, håp og lengsler er blitt andre, kanskje kun på dette sted besjelet av samme tanker og lengsler, som gjør, at man uvilkårlig fengsles og gripes av andaktsstemningens vemodige alvor?
Ikke et menneske i kirken. Ingen lyd, som skremmer stemningen. Kun fra et sidekapell langt nede i kirken høres noen svake orgeltoner. Vi kommer forbi der siden. Det er kapellanen, som spiller for noen av collegets elever.
Vi går omkring der lenge, fengslet og imponert. Jeg er glad over ikke å bli forstyrret av noen velvillig omviser, som alltid vet å bringe en ut av stemning og gjøre det hele så tørt og kjedelig som mulig.
- - - Kun over plassen, og vi står foran porten til Durham Castle∗. Kastellanen kommer oss i møte ut fra sitt værelse. Vi betaler ham vår shilling, og han svinger sin klokke for å varsle vår ankomst. Vi går over slottsgården, og mottas ved hovedinngangen av omviserinnen. Og vandringen begynner. Gjennom mange værelser, snart hen over gulv, belagte med de kostbareste tepper, snart hen over blankt skinnende parkettgulv, gjennom lange ganger og oppad brede trappers mange trinn. Det er ikke et museums tunge luft i værelsene, ingen nedrullede gardiner, ingen dekkede vegger. Alt tyder på, at her daglig ferdes mennesker, og at slottet er i bruk. Vår ledsagerske forteller oss, at her nå er college. I de øvre stokkverk hadde elevene sine værelser.
Og dører åpnes og lukkes. Det er lærernes konferanseværelse, det er biskopen av Durhams arbeidsværelse osv. i det vide og brede.
Hva her er å se? De gamle slotts kjente skatter. Det er prektige gobeliner, det er gamle malerier, det er portretter av fyrster og ærverdige prelater, og det er sjeldne møbler. Og så noen historiske minner, som kaster en blek glans over det hele.
- - - Vi er ferdig med Durhams severdigheter og vandrer atter langsomt gjennom den lille dal ned mot floden. Hvor vi fryder oss ved sommerdagen. Solskinn og blå himmel og klar luft. Vi nyter med fulle sanser de vekslende dufter, som stiger fra blomster og trær. Og vi hviler oss på de mange benker under eiketrærnes skygge. Vi sitter der og lytter til de mange lyder, til fuglenes muntre kvitter og insekters travle summing og flodens sakte gliding.
Vi kommer over en bro og videre langs den motsatte bredd. Langt borte ser vi byen. Opp over alt sammen hever seg domens to gule tårn og slottets takkete murer, som tegner seg klart av mot den blå himmel, nedentil kranset av det mørke eikeløv.
Ja, her er vakkert, og vi river oss nødig løs, før det er nødvendig.
Først ut på eftermiddagen drar vi tilbake til byen med dens sydende liv, med de langhalsete skorsteiner og den grå, røykfylte luft.
-----
Turen til det romantiske Durham er hittil det skjønneste minne fra vår reise.
Din osv.
The central station, Newcastle
I de par siste aftentimer kommer eller går der tog til og fra Newcastle med kun få minutters mellomrom. I alle retninger bruser de av sted. Det er et broket liv nede på banegården ved denne tid. Reisende, som har vært inne i Newcastle for å se utstillingen, skal tilbake. Eller det er de rikere Newcastle-borgere, som skal ut til sine villaer i Tynemouth, få litt ren luft i lungene og nyte friske bølgeslag fra Nordsjøen. Frem og tilbake spaserer kokottene, bydende sin deilighet frem for lystne blikk og håpende å få gjøre turen med ut til Tynemouth og tilbringe natten hos en av de unge gentlemen ute ved det yndige badested.
Lokomotivene hveser og blander sin støy med all den annen tummel fra mennesker og vogner. Avisguttene roper aftenbladene ut. Henne i et hjørne skjennes noen arbeidere høyrøstet. Like foran meg står tre, fire eldre velkledte kvinnemennesker; de sladrer vekk og fukter sine tørre ganer med innholdet av en whiskyflaske, som uavbrutt vandrer fra hånd til hånd, mens blikket litt efter litt sløres.
Og det ene tog efter det annet drar fullpakket avsted; men perrongen blir like full av mennesker ved stadig ny rekruttering.
Kl.111/2 fører det siste tog oss ut til Howdon Dock. Ennå hører vi dumpe lyder fra arbeidende fabrikker, og gjennom kupévinduene ser vi ildsøylene stå ut av støperiers og smelteriers lange skorsteiner og lyse opp i aftenens mørke. Arbeidets by!
Gjennom Shields'' fattigkvarterer
Det var, mens vi på en av de små floddampere strøk nedover Tyne for å ta til Tynemouth, kapteinen foreslo at vi skulle gå i land i North Shields og ta en tur gjennom fattigkvarteret. Man hører og leser jo så meget om all den elendighet, de engelske fabrikkbyers fattigkvarterer skal romme, og man minnes med pirrende gru avisers og romaners mange nesten eventyrlige beretninger om dunkle forbrytelser og skjult forvorpenhet, som disse oppholdssteder for de fattigste og mest tvilsomme eksistenser dekker over. Intet under derfor, at vi hadde lyst til å gjøre et streiftog der hen. Riktignok var det midt på dagen, det var solskinn og sommervarme og fremfor alt – tomme vertshus, så vi fikk jo ikke lære kvarterets rette fysiognomi å kjenne eller se det i noen karakteristisk belysning, men enfin –
- - - Solen står midt på himmelen og kaster sitt lys rett ned i den lange, smale gate, som bukter seg henimot fisketorget. Brosteinene er ulidelig hete, luften full av dufter fra rennesteinenes avfall, som blander seg med de kvalme dunster av simpelt brennevin, som står ut av whiskysjappenes åpne dører. Hele gaten nedover er der shop ved shop. Hvor der må drikkes her, for at alle disse brennevinsselgere, som bor vegg i vegg, skal kunne leve. Og de lønner seg visst disse forretninger; vertene, som sitter og døser bak disken, ser ut som det personifiserte velvære. Det er ved middagstider, og sjappene for det meste tomme. De, som hist og her står henne ved skjenken, er for det meste kvinner.
Ut av et av husene like foran oss kommer en kvinne løpende. Det sorte hår faller nedover en skitten nattrøye; den mørke ramme av hår fremhever det spisse ansikt med de noe innfalne kinn. Hun stanser farten og smiler til oss med et par enslige tenner, og idet hun stryker forbi, dytter hun til meg med flasken, hun har i hånden, og forsvinner inn i nærmeste sjapp. Vi vendte oss alle uvilkårlig om og så efter dette eiendommelige ansikt, som ennå vitnet om så meget fordums skjønnhet. Kapteinen sier til min sidemann: "Ved aftenstid med sminke og gebiss lokker hun nok mang en på limpinnen ennå. Det må ha vært et praktfruentimmer," og han snur seg enda en gang. Gad vite, om hun hadde fylt de tjue? Jeg tror det knapt.
En ung gutt, som står midt i en flokk borte på hjørnet, har lagt merke til, at vi ser efter henne, og roper noe bort til oss. Vi forstår på de omkringståendes latter, av hva art vittigheten har vært.
Langsomt kommer et par halmlass romlende mot oss; de fyller hele gaten, og vi må lene oss inn til husveggen, mens de passerer.
Hvor jeg kaster blikket, ser jeg flokker av barn av alle aldre like fra dem, som så vidt kan kravle seg frem på alle fire og videre oppover og i de ubestemmeligste påkledninger. Og midt i all denne ferdsel uten et voktende øye? Ikke ganske. Med visse mellomrom, med de samme avmålte skritt og de samme uforstyrrelige ansikter, men med et øye på hver finger vandrer politiet sin ensomme, voktende gange – som en beskyttelse eller en trussel?
Hist og her åpner seg et smug ned mot Tyne. Vi går nedover et av dem og ser en stund på ungdommen, som til atspredelse og kjøling mot sommerens lumre hete forlyster seg med fra kullprammene å kaste seg ut i Tynes skittengrå, stinkende vann. Hvilket liv på denne flod! Det ene dampskip efter det annet glir saktelig oppad floden og seilskip med små bukserbåter pustende foran; i alle retninger piler floddamperne avsted, fullpakket av folk, og rundt om kullbåter og prammer. Og hvilken larm her er, rop og støy fra skip og båter og den monotone lyd av hamres tunge slag fra fabrikker og skipsverft, som i en uendelig rekke strekker seg langs floden helt fra munningen og opp til Newcastle. Og alt dette tumlende liv, all denne rastløshet innhyllet i en ugjennomtrengelig steinkullsrøyk, der året rundt som et tett slør skjuler den blå himmel for menneskenes blikk.
Så vandrer vi tilbake gjennom kvarterets krinklete gater. Jeg gikk i mine egne betraktninger, da kapteinen snudde seg om til oss: "Nå, messieurs, yttersiden er ikke så gal? Når jeg ser kvarteret, som det nu ligger her, synes det jo likefrem idyllisk –.”
"En egen idyll –."
"Ja, ja. Jeg kjenner det i alle fall nesten ikke igjen, når jeg tenker på, hva jeg har sett her av elendighet og råhet. I aften, kan I forresten tro, her blir leven; da skal kvarteret ha sin "saturday night". Da drikker de som svamper; og med hengende hoder og hamrende tømmermenn vandrer de så botferdige i morgen til de mange kirker, de, som har klær til å komme seg avsted med da. – Ja, jeg forstår meg nå oppriktig talt ikke så meget på denne dype engelske religiøsitet –."
Siden fortalte kapteinen meg, at han på sin første tur til sjøs som ung gutt her hadde iakttatt en scene, som den dag i dag stod lys levende for ham. Det var nettopp en saturday night. Det var første gang, han hadde hatt landlov, og han hadde sammen med noen av skipets matroser vært oppe i Shields på et bevertningssted, da han på tilbakeveien til Howdon Dock kom gjennom kvarteret. Han ser to fruentimmer komme løpende ut av en port like foran ham, de når hinannen og begynner å bearbeide hverandre med nevene, mens de flommer over av skjellsord mot hverandre. Han skjønner, at det gjelder en brennevinsflaske, som den eldre beskylder den yngre for å ha stjålet fra seg. Folk strømmer til fra alle kanter, fra sjappene og nabohusene; de opphisser de kjempende med sine tilrop, morer seg kostelig og strømmer over av vittigheter.
Han hører på de omkringståendes tale, at det er mor og datter, som slåss. Mengden jubler, og de kjempende kommer i større og større raseri. Han ser, blodet begynner å strømme den gamle ut av nese og munn; et øyeblikk – og hun faller bakover ned i gaten. Men datteren kaster seg over den falne, hamrer videre løs; det synes, som ville hun ikke ende, før hun så moren som lik. Til slutt går det dog for vidt for den drukne mengde, som begjærlig har iakttatt skuespillet; den skiller de kjempende ad, og man bærer moren bort nesten bevisstløs. Datteren raser ennå og sender strømmer av skjellsord efter moren: ”Tatt ditt brennevin, gamle rufferske!" Det var min første tur; jeg var nettopp reist hjemmefra; jeg glemmer det aldri," sluttet kapteinen.
På den annen side av den lange pir, som fra flodmunningen strekker seg ut i Nordsjøen, og som har kostet så mange millioner, ligger newcastlernes sommeroppholdssted og badested Tynemouth med sine villakvarterer. Deilig var det å innånde frisk sjøluft efter den lange vandring gjennom Shields'' stinkende, glohete gater. Fra terrassen og klippene har man en prektig utsikt over Nordsjøen, som vugger seg dovent og solglitrende i den stille sommerdag, og over badelivet nede på stranden.