Ad Notam Online | Forsiden | Bind 4: 1886
Kristiania, 26. november 1886.
Det var en egen spenning, da jeg gikk hjemover med Henrik Ibsens nye drama under armen: Hvilke nye sannheter var det, han ville banke inn i oss, hvilke nye hulheter og råttenskap var det, han ville blotte for oss? Hvilke nye spørsmål var det nu, som skulle debatteres i salonger og på kafeer? Ti vi vet, intet vekker slik diskusjon over hele Norden som et nytt drama av Henrik Ibsen og det innen alle leire.
Jeg har gjennomlest det to ganger: "Rosmersholm"∗. Men det må leses flere. Det gjør et overveldende inntrykk. En gripende tragedie om to eiendommelige sjeleliv, to menneskeskjebner, som ikke er forunt å nyte lykken i livet sammen og derfor kun har å søke døden sammen. Og omkring disse to mennesker grupperer seg så en del andre personer, representanter for det liv, som rører seg utenfor Rosmersholms vegger, i dets forskjellige avskygninger.
Og disse to eiendommelige menneskers – Rebekkas og Rosmers – sjeletragedie, denne forferdelige kamp, den kjempes ut på det gamle Rosmersholm, hvor de "hvite hester" går igjen og spøker, og som de døde henger så lenge ved. Den nye tid holder sitt inntog på det gamle Rosmersholm, og den vil lufte ut der og skaffe frisk luft i de gamle, tette stuer. Men det går ikke å få de "hvite hester" bort, de kommer igjen tross alt. Og den unge eier, Johannes Rosmer og Rebekka West sitter i de utluftede stuer og nyter luftens friskhet; livsglede og livslykke skal til å sette bo på den gamle gård, hvis herskere aldri har ledd som voksne og aldri har skreket som barn, – de ser Johannes Rosmer og Rebekka West fortvilet, at de "hvite hester" ennå går igjen og spøker.
Så går det oss alle. Vi, som vil leve livet i overensstemmelse med den nye tids tanker og ideer, og hvis religion er troen på tankens frihet. Thi det merkes gjennom hele vårt tenkesett og følelsessett, gjennom alle våre handlinger, hvilken makt alt det gamle og nedarvede ennå øver. Det er alt kun halvhet, og vi lider under denne halvhet og vil lide under den, til den unge tid blir helt levende og har seiret. Også på oss unge kan George Sands∗ ord (i "Valentine"∗) passe: "Der hviler en sørgelig skjebne over de mennesker, der danner overgangen fra en generasjon, som ingenting vet, til én, som vet nok; de vet nemlig altfor meget". Ja, vi vet for meget til å kunne nå lykken i livet....... Jeg tror noen hver av oss vil føle seg i slekt med Johannes Rosmer. Vi er blitt støtt tilbake ved det meget stygge hos menneskene, som den bitre politiske strid brakte frem for våre øyne, vi har sett meget råhet og brutalitet komme frem på overflaten både hos partifeller og motstandere. Vår finfølelse og takt har lidd derunder, så vi kanskje har lagt altfor meget vekt på det. Og det er dukket opp hos oss som hos Johannes Rosmer den tanke, at skulle vi kaste oss ut i stridens bitterhet, så skulle det være vår første oppgave, hva Johannes Rosmer kaller "å gjøre alle mennesker i landet til adelsmennesker".
Henrik Ibsen var her hjemme i Norge i fjor. Han satt i Stortinget og hørte på debattene om Kiellands diktergasje. Han talte med menn av begge partier. Vi vet, hvilket inntrykk han har fått. Da Trondhjems arbeidere hin lyse juniaften toget ned til hotell d''Angleterre for å yte Henrik Ibsen sin hyllest, takket dikteren med en tale. Jeg stod der i massen og lyttet. Og da Henrik Ibsen uttalte, at hva det især var, vårt land trengte til, det var, at der kom et adelig drag inn i vår presse og vårt offentlige liv, da uttalte han det forløsende ord, jeg så lenge hadde gått og ventet på, skulle bli sagt. – Har man så forandret signaler? Dessverre, svaret blir lite trøstelig. Vi har ennå altfor få Johannes Rosmere.
Dette er de første og sterkest virkende av de inntrykk, jeg har av "Rosmersholm" efter to gangers gjennomlesning. For meg står det, som "Rosmersholm" er Ibsens største gjerning, siden han ga oss "Gjengangere". Det er i det store og hele tatt vår tids drama par excellence.