Ad Notam Online | Forsiden | Bind 4: 1886
Trondhjem, 20. desember 1886
Jonas Lie∗ og Alexander Kielland∗ har sendt hver sin roman til julemarkedet – "Kommandørens døtre"∗ og "Sne"∗.
"Kommandørens døtre" slutter seg verdig til den rekke skildringer av små og forsakende mennesketilværelser han ga i "Familien på Gilje". I begge fortelles der om to unge piker, som ikke når lykken i livet. Mildt og rolig forteller han, hvorledes livet går til spille for dem, for Inger-Johanne og Thinka, for Cecilie og Marthe. Han forteller om deres små gleder og tunge sorger, og han ser det alt så dypt menneskelig. Det er, som var de, Thinka og Cecilie især, av vår egen bekjentskapskrets, og vi lider og sørger med dem. Simple hverdagshistorier, så slående sanne; livet sans phrase.
Hvor mang en Cecilie har ikke gått glipp av sin Fasting, fordi hennes oppførsel har kunnet mistydes, og Fasting av sin Cecilie, fordi han var for stolt til å tale, når han ikke følte sikker grunn under føttene. Vi kjenner det hele så godt av vår egen erfaringskrets.
Og Marthes tunge skjebne, hvor mildt og vidunderlig bløtt tar han ikke på den, hvor stemningsfull er ikke skildringen av stakkars Marthes ulykke. Således skriver kun den dypeste medynks, den inderligste medfølelses talsmann i litteraturen.
Cecilie og Marthe hører livet til, som Inger-Johanne og Thinka gjorde det, livet i all sin hverdagslighet, som det rører seg rundt oss. Vi ser dem for oss, som de står og går, som de morer seg og håper, som de sørger og lider stille og håpløst. Den, som støper slike skikkelser, er en livskraftig kunstner.
Er Jonas Lie i sin siste bok den hjertevarme dikter og ungdomsfriske kunstner, så viser Alexander Kielland seg i "Sne" kun som en virtuos og åndfull predikant.
Gabrielle Pram har intet med livet å bestille. Denne unge dame, som kjemper som en rasende mot statskirken, og diskuterer side opp og side ned som en gammel dreven parlamentariker mot den ortodokse sjelehyrde, er oss besynderlig fremmed. Og når hun i den mørke vinternatt flykter fra prestegården for å fri seg fra all denne frihetsfiendske, lysredde styggedom i tanker og anskuelser, som rår bak dens vegger, så føler vi oss ikke så forferdelig opprørte enda. Ene og alene fordi skildringen mangler livets sannhet og livets ekte farger. Ti kunsten skal gi livet og alt det og kun det.