Ad Notam Online | Forsiden | Bind 4: 1886
Kristiania, slutningen av september 1886
Hans Jæger∗ har utgitt den forsvarstale, han har holdt for høyesterett. Av alle de dokumenter og litterære utgytelser, Hans Jæger har velsignet verden med i det siste år, er dette det motbydeligste. Ikke at talen skulle være skrevet uten talent, det er ikke mange, som skulle kunne gjøre hr. Jæger den tale efter, den er altfor godt "gjort". Men man kunne være fristet til å spørre hr. Jæger, om han har villet være behagelig overfor eller han har villet gjøre narr av de høyst ærverdige herrer, rikets øverste dommere? Hadde jeg vært Hans Jæger, ville jeg ha spyttet meg selv i ansiktet efter å ha holdt den tale. Jeg håper, og så må nesten være tilfellet, at hr. Jæger har tapt meget sympati efter å ha holdt den tale, han i disse dager triumferende lar kolportere rundt i byen. Hadde hr. Jæger vært en mann med litt finfølelse og sannhetskjærlighet, ville han blues ved å opplese for høyesterett mange av de fraser, hvor man efter hans naturel og tidligere anskuelser å dømme må ha lov til å betegne som hyklerske og beregnet på øyeblikkelig virkning. Men som sagt som eksperimentør fortjener hr. Jæger all ros for den tale.
P.S. (Efter et studentmøte i Tekniken∗).
Gudskjelov at studentene har vist så meget sunn sans, at de har frasagt seg enhver videre befatning med den Hans Jægerske sak.
Og hvorav kommer nå all denne ståhei og kamp, navnet Hans Jæger nå i et års tid har fremkalt? Jeg tror fullt og fast, fordi Det kongelige norske justisdepartement har anvendt brutal makt overfor en i enkelte henseender talentfull, men som helhet middelmådig bok, som, hvis ikke politimakt var skridd inn, sikkert kun ville ha vakt oppmerksomhet innen litterært interesserte kretser. Utenfor disse ville man visstnok ha funnet boken kjedelig på grunn av dens mange filosofiske betraktninger, hvis ikke politiets beslagleggelse av den hadde reklamert boken som en slags pikant skandalelektyre. Nå går de eksemplarer av Hans Jægers "roman"∗, som er unnsluppet konfiskasjonsmyndigheten, fra hånd til hånd hele landet utover, leses av alle og har vakt diskusjon i en utstrekning, som sjelden blir våre store dikterverker tildel, og som forfatteren selv vel neppe noensinne har drømt om.