Ad Notam Online | Forsiden | Bind 4: 1886
Kristiania, 1. mai 1886
En sterk duft av tobakk, en tett røksky over forsamlingen. Omtrent halvparten av arbeidersamfunnets sal var opptatt, da jeg kom til stede. Man satt rundt småbord, passiarte, røkte og drakk. Jeg kastet et blikk over forsamlingen, men jeg kjente ingen, jeg kunne slutte meg til. Jeg så ingen av den liberale leirs koryfeer. Omkring det store bord nedenfor kateteret bemerket jeg Hans Jæger∗ og bohêmklikken.
Jeg satte meg ned ved et av bordene tett under galleriet. Jeg fulgte med øynene alle nye, som kom inn i salen, men der kom ingen, jeg kjente. Og alle ansiktene rundt om var meg rent ukjente. Jeg hadde aldri sett disse mennesker, hverken på gaten, på kafeer eller i Studentersamfundet. De fleste av dem så noe eldre ut, bleke skjeggete ansikter; lite soignerte så de ut. En støy henne ved døren; det var en flokk av de yngre malere, som kom leende og passiarende inn; litt efter Erik Werenskiold∗ og Christian Krohg∗; den siste trengte seg hen til det jægerske bord, Werenskiold tok plass tett bak meg. Klokken var over 9. Jeg begynte å kjede meg litt; jeg likte meg ikke riktig godt, jeg følte, at jeg ikke passet i disse omgivelser.... Litt mer stillhet i salen, jeg så Georg Brandes''∗ ansikt dukke frem borte ved inngangen; så forsvant det igjen.
Dundrende håndklapp, levende jubel; Georg Brandes stod oppe på kateteret. Det var om russisk Polen, han talte; med gripende farger skildret han oss den tunge skjebne, som hvilte over dette folk, som daglig rolig har måttet se på, hvorledes dets undertrykkere av all makt streber å tilintetgjøre enhver polsk nasjonalitet og påtvinge dem et fremmed språk, men som dog tross all fornedrelse og underkuelse søker å vise verden, at det ennå har kraft til å leve.
Blant alle de kjensgjerninger, Brandes fremførte for oss for å vise, under hvilke sørgelige forhold polakkene lever og virker, var der især én, som grep meg, og som i og for seg syntes meg å være et bilde på et menneskelivs høyeste åndelige kval: En ung, fullt ut moderne forfatter, som hyller temmelig radikale anskuelser, har i sin store iver for å tjene den nasjonale sak, som kun synes å kunne holdes oppe ved den katolske geistlighets hjelp, ansett det rettest å fornekte sin tro og sine meninger og slutte seg til det mer konservative og klerikale parti. Og som dikter har denne moderne mann kastet seg over den avlegse historiske roman, kun i den tro, at han ved å utmale for sine landsmenn fortidens bedrifter og glans kunne bidra sitt til å vekke kjærlighet til friheten og oppflamme håpet om fremtidens muligheter.
Og likesom spørsmålet stilte seg for denne, således vil det stille seg for enhver ung, intelligent polakk, når han skal kaste seg inn i livets alvorlige strid: Skal jeg svikte fedrelandets hellige sak og efter min overbevisning kjempe for de moderne ideers fremtrengelse til seier, åpent og ærlig vedkjenne meg min vantro overfor en positiv religion? Eller skal jeg gjøre som hin unge dikter og derved kanskje bidra til, at mitt lands kultur utestenges fra berøring med det øvrige Europas åndsliv og tankeliv? Jeg vet ikke, at vår tid rommer noe mer dypt tragisk enn denne kamp, Polens unge sønner må utkjempe, før de trer ut i livets virksomhet. Og det var vel hos oss alle noe dypt inne ved hjerteroten, som vibrerte, da vi hørte om det.