Ad Notam Online | Forsiden | Bind 4: 1886
Kristiania, 2. mai 1886
Ved punsjebordet efter Brandes'' foredrag fant der et ganske heftig ordskifte sted mellom dr. Brandes∗ og hr. Hans Jæger∗ og dennes venner. Den jægerske klikks og, som det synes, også Den frisindede Studenterforenings∗ alfa og omega, "Fra Kristianiabohêmen"∗, måtte naturligvis også denne aften på tapetet.
Ordskiftet kom i stand ved, at der ble rettet et angrep på dr. Brandes, fordi han, som den øverste litterære autoritet i Norden, ikke hadde "skreket opp" for pressefriheten, da hr. Jægers bok ble konfiskert. Dr. Brandes svarte, at han, da han fikk seg boken tilstillet, ikke hadde hatt den ringeste formodning om, at det var forfatterens ønske, at han skulle levere et innlegg til beste for pressefriheten. Det ville være en trivialitet fra dr. Brandes'' side, der hele sitt liv igjennom hadde kjempet for denne. Han hadde antatt, at hr. Jæger som så mange andre forfattere hadde sendt ham sitt arbeid for å eske hans dom om dets litterære verd.
Når han heller ikke hadde levert noen litterær kritikk over "Fra Kristiania-Bohêmen", hadde dette simpelthen sin grunn i, at hr. Jægers bok ikke hadde interessert ham så meget, og han i litterær henseende fant boken som helhet temmelig mislykket. Han fant ikke, at hr. Jæger hadde videre grunn til å bebreide ham herfor, når han fortalte ham, at han daglig fikk flere pakker med manuskripter tilsendt til gjennomlesning, og at det meste av disse på grunn av den knappe tid, han kunne avse, måtte gå i "kaos". (Brandes fortalte som et eksempel på, hvor han var overhengt av litterære debutanter, at han en dag under sitt opphold i Warszawa nylig hadde mottatt to pakker manuskripter. Den ene pakke viste seg å inneholde to bind lyriske dikt av en ung poet i Tvedestrand, som han for sine geografiske kunnskapers skyld håpet lå etsteds i Norge; den annen pakke ble tilsendt ham fra Galizien∗ og inneholdt historiske tragedier. Begge de unge forfattere hadde truet med, at de nok skulle vite å gjøre det av med dr. Brandes'' autoritet som litterær kritiker, hvis han ikke uttalte sin mening om deres produksjoner.)
Dr. Brandes'' erklæring var et slag i ansiktet på hr. Jæger og hans beundrerskare; slaget var så meget mer følelig, som det skrev seg fra en autoritet, hvis ord har en vekt som ingen annens for den fremskredne og litterært interesserte del av den norske studentungdom.
Hr. Jæger lot seg imidlertid ikke forbløffe, men fortsatte, understøttet av sin defensor, advokat Ludvig Meyer∗, sine angrep og interpellasjoner overfor dr. Brandes. Men de traff alltid dr. Brandes slagferdig. Jeg har aldri i en debatt vært vitne til en så lynende intelligens, et så gnistrende vidd, som der ble utfoldet av dr. Brandes overfor hans angripere. Det lot på hr. Jægers venner, som om det martyrium, hvorunder Hans Jæger led, var noe aldeles enestående. Men dr. Brandes minnet om Gustave Flaubert∗ og den skjebne, som ble hans "Madame Bovary"∗ til del. Dog den gang var der ingen, som hadde "skreket opp", og Flaubert hadde heller ikke bedt om det. Gustave Flaubert var et geni og "Madame Bovary" et mesterverk; geniet ber aldri om hjelp utenfra, det trenger ingen støtte.
I det hele tatt fikk hr. Hans Jæger og hans bok ingen gunstig mottakelse av dr. Brandes. Dette og den munterhet og det bifall, hvormed dr. Brandes'' replikker ble mottatt, bidrog vel til, at blodet steg les bohêmiens en smule til hodet. Den debatt som fulgte efter, ble fra den jægerske klikks side ført i en tone, som var temmelig hatsk og hissig. De unge herrer glemte ganske, at de stod overfor en fremmed, som var foreningens gjest, og at denne gjest var en mann, som nyter anseelse innen så å si hele det dannede Europa. Dr. Brandes spurte da til slutt disse unge stridsmenn, om de trodde, at han og de øvrige foregangsmenns kamp for å bringe nye og friske strømninger inn i et hendøende åndsliv hadde vært så ganske lett og likefrem. Nei, deres livs arbeid hadde nok ikke vært en lek på roser; tung og alvorlig hadde kampen vært. (Visste virkelig ikke hr. Jæger, at dr. Brandes hadde lidd landflyktighetens kvaler?) De jægerske ideer hadde visst ikke hatt mange forstående tilhengere og beundrere, hvis ikke dr. Brandes og andre hadde ryddet og banet nye veier for forståelsen. – Dr. Brandes håpet for Hans Jægers skyld, at han for øvrig for fremtiden ville lære nødvendigheten av å lempe seg en smule efter forholdene. Det lot på hr. Jægers bok, som om denne dog kjente en smule til verden og dens kunstgrep og ikke var så helt uskyldig, som han under aftenens debatt hadde villet gi seg skinn av. Det var en lett sak å file og rette på en bok således, at den kunne gå fri for straffemyndighetens innblanding, uten at den derved tapte i litterært verd.
I anledning disse siste bemerkninger fant hr. Ludvig Meyer det passende å insultere dr. Brandes med en usømmelig tale, som doktoren besvarte på den ene rette måte, nemlig ved i taushet å forlate punsjebordet. Det var da alt langt på natt, klokken var visst over 2. – Jeg har latt meg fortelle, at dr. Brandes i formiddag nektet å delta i turen til Sandvika, som var arrangert til hans ære, på grunn av advokat Meyers taktløse oppførsel. Hr. Meyer skal imidlertid ha avlagt dr. Brandes en visitt og bedt om absolusjon for gårsdagens forseelse, og hedersgjesten har funnet å kunne delta i Sandviksfesten.
Jeg har nedskrevet det hovedinntrykk, gårsdagens punsjeborddebatt har gjort på meg. Det var en interessant aften, en begivenhet av dem, som ikke så lett glemmes. Det var en nytelse å høre hr. Brandes'' foredrag, og ikke mindre beundringsverdig var han som debattant. Han viste en makeløs evne til å ramme motstandernes ømme punkter, og hans replikker var fulle av åndrike pointer. Snart hvilte det over hans tale en ekte humor, snart slo den ut i etsende satire.
Den tone og måte, hvorpå debatten førtes fra den annen side, syntes meg ledet gentlemansmessig. Jeg vil langt fra frakjenne bohemklikkens debatt dyktighet og interesse, kun måten, hvorpå den førtes, tiltalte meg lite. Men det er sannsynligvis den sedvanlige tone, hvorpå forhandlingene i "den frisinnede forening" for tiden føres. Kun skade, at det må gjøre et svære uheldig inntrykk på en fremmed. Merkelig nok hadde der tross dr. Brandes'' nærvær ikke innfunnet seg noen av eliten av Kristiania åndsaristokrati. Så forhatt er tonen i Den frisindede Studenterforening for disse. Dr. Brandes har derved måttet merke, hvis gjest han har vært. Han vil vite, at han ikke har lov til å identifisere den liberale studentskare med den klikk, som raser i Den frisindede Studenterforening.