Ad Notam Online | Forsiden | Bind 4: 1886
Kristiania, 30. april 1886
Georg Brandes∗ kommer til byen, - så lød det i avisene for en ukes tid siden. Han skulle være Den frisindede Studenterforenings∗ gjest. Litt senere visste avisene å berette dag og tid, da københavnerdampskipet ville bringe ham hit. Jeg var nede på bryggen. Der var samlet en del mennesker, unge studenter og kunstnere, en ganske liten flokk. Dampskipet lot vente på seg. - - -
Jeg gikk der nede alene og drev, der var ingen av mine bekjente. Det var deilig vårvær med blå himmel og varm sol. Jeg stanset for riktig å la solen kjærtegnende gli varmt henover meg. Og mens jeg stod der og så nedover fjorden, som lå stille og solglitrende foran meg, tenkte jeg på, hvor meget jeg skyldte Georg Brandes, hvor dypt han hadde grepet inn i min utvikling.
Det var, mens jeg gikk i en av skolens øverste klasser, jeg studerte Georg Brandes'' "Hovedstrømninger"∗. Jeg hadde allerede da i mangt og meget endret mine anskuelser om tidens foreteelser, jeg nærte ikke lenger all den mistro til de strømninger, som går igjennom vår tid, og gir den dens preg, som oppdragelsen i hjemmet hadde frembrakt hos meg. Men det var dog først, efter at jeg hadde lest dette Brandes'' hovedverk, at der skjedde en revolusjon i hele mitt tankeliv og hele mitt livssyn. Det var først da, jeg lærte å dyrke friheten som en religion, jeg lærte å forstå, at frihet ikke er "en ting, som lar seg gripe med hender eller gi som gave i en konstitusjon eller registrere i en statskirke, men er menneskeåndens evige fordring, dens umistelige krav til seg selv"∗, og jeg lærte å tro på tankens og forskningens absolutte frihet. Og hva Brandes i dette tilfelle har vært for meg, det tror jeg han har vært for det meste av den frisinnede, tenkende ungdom i Danmark og Norge, han har vært "lysets bringer" for oss; derfor står vi i en uendelig takknemlighetsgjeld til ham. – Hvorfor er man alltid så tilbøyelig til å gi Bjørnson skylden for ungdommens frafall fra de gamle guder? Jeg tror, Georg Brandes fullt ut deler æren med ham. -
Mens jeg stod og tenkte på alt dette og med sansene nøt vårmorgenens friskhet og sol, og blikket snart gled hen over arbeidet på skipene og tollboden tvers over, snart ut over fjorden, hørtes plutselig en skarp dampskipsfløyte. Et skip svingte om odden ved Hovedøya og styrte sakte innover. Det var københavnerskipet; så ruslet jeg smått henover mot bryggen. - - - -
Det var den lille, mørkskjeggete herre, der var ivrig konverserende den unge dame på akterdekket; jeg kjente ansiktet fra det bilde, som stod i "Neue illustrierte Zeitung" i fjor; det lite vakre ansikt med de noe grove trekk, som de små, lyse, livlige øyne forstod å gi et karakteristisk uttrykk. Dampskipet var like ved bryggen, og vi få søkte å gi ham et noenlunde fyldig hurra til velkomst. Han kom frem til relingen og takket.
I aften skal Georg Brandes tale i Den frisindede Studenterforening om russisk Polen. Jeg må ned å høre ham, skjønt jeg nærer antipati mot den forening, hvis gjest han er, og nødig vil finnes innen dens rekker.