Ad Notam Online | Forsiden | Bind 4: 1886
Kristiania, 9. mars 1886
Dolce far niente på sofaen efter en gjennomvåket ballnatt, og mens jeg halvt døser, svever det forbi meg; en naken skulder, en hals'' fine bøyning; så synes det, som om en kvinnes ånde stryker hen over kinnet. Jeg kjenner barmens vugging mot mitt bryst under valsen. - - De tungsindige toner? Det er den engelske vals, orkesteret spilte i natt. Vemodige gled de gjennom den sanselighete atmosfære. Jeg danset ikke dansen, jeg stod alene henne ved buffeen og drakk kjølende drikker; ti kjed var jeg av den megne dans. Og blikket gled ut over den dansende mengde, hen over det brokete mylder av drakter, hen over parenes blussende kinn, kvinnenes barm, som steg og sank. Der valset den dame forbi, jeg hadde danset forrige vals med. Det var det samme blikk - - - -, disse halvt lukkede lokk, det vemodig trette uttrykk i øynene, mens munnen krustes av et sanselig vibrerende smil. Det var, som hun helt gav seg hen under dansen. Jeg hadde følt hjertet banke hastig, blodet rulle hurtigere. Jeg var helt ør, da jeg takket for dansen. Og nå var det samme blikk, hun lot hvile på den herre, hun valset med forbi meg. Det var den feterte balldames evige flirt. Jeg hadde sett henne og beundret henne overalt i vinter. Først den siste aften, hadde vi danset sammen – en deilig vals. Nå valset paret igjen forbi meg. Hvor valsens melodi dog var underlig vemodig - - - - og ballminner stiger frem, det ene efter det annet, fra sesongens forskjellige fester.
Og jeg har moret meg overalt. Dog, den tid ligger ikke så langt tilbake, da "jeg hatet disse dagers tomme skjemt"∗.