Ad Notam Online | Forsiden | Bind 4: 1886
Kristiania, februar 1886
Den frisindede Studenterforening∗ har satt publikums sinn i opprør ved den resolusjon, hvori foreningen uttaler sin "avsky" i anledning justisministerens∗ beslagleggelse av Hans Jægers∗ "Fra Kristiania-Bohêmen"∗. Man har ledd derav, og man har rast derover. Som en dyp misbilligelse av, at brutal makt er anvendt overfor en alvorlig bok, skrevet av en "alvorlig" mann (det er det tekniske uttrykk for tiden), skjenker jeg resolusjonen sympati; skjønt de mange taktløse og grove personligheter i boken kanskje nødvendiggjør visse forholdsregler. Skal imidlertid resolusjonen også oppfattes som et bifall til Hans Jægers penn, som det synes å fremgå av en artikkel av maleren Christian Krohg∗ i "Verdens Gang", er jeg bestemt motstander av den.
Som et dokument om, hvorledes to eiendommelige mennesker har gjennomlevd et besynderlig liv, har "Fra Kristiania-bohêmen" visstnok verdi. Mang en litterær kunstner har kanskje ved dens fremkomst sagt det samme om Welhaven∗, da Østgaards∗ "En Fjeldbygd"∗ utkom: "Havde blot jeg siddet med disse trumfer paa haanden!" Men som boken nå foreligger, ville den utvilsomt få den skjebne, som rammer alt det middelmådige gods i en litteratur; å glemmes, med mindre kanskje anvendelsen av den brutale makt, konfiskasjon av boken og justisforfølgning mot forfatterne, og den derved fremkalte bevegelse og strid fremdeles vil gi boken aktualitet og redde den fra glemsel. Ti i de to tykke bind som boken utgjør, finner man kun hist og her scener, hvor man sporer den ekte kunstners verk, stemningen, vi alle har følt, og som er oppfattet og gjengitt med en dikters fine blikk.
Overfor det meste av boken er jeg blitt kald og fremmed, og dog handler den om mennesker av min generasjon. Og jeg tror, at størsteparten av vår ungdom vil være i det tilfellet. Bokens personer føler ikke som oss, har ikke våre lengsler, vår trang og våre håp. De forekommer oss fremmede i all sin nærhet. --- Det høyeste, vi føler, når vi legger boken vekk, er medlidenhet med de to ensomme, som ikke har funnet det, som fremfor alt i vår tid er det eneste redningsmiddel for mennesker, som tenker for meget og føler for sterkt, til å bli lykkelige i livet: Det energiske, rastløse arbeid.
Og så vil vi minnes noen få scener, fulle av farge og rike på stemning, scener, som må gripe alle oss unge, fordi de øver det gjennomlevde som virkning på oss. Ta f.eks. Jarmanns forhold til skjøgen, som bodde i det nå nedrevne gamle kvarter "Algier"∗. I skildringen av de første favntaks sødme og den siste natts vemod tas vi fangen av de fulle, ekte farger og av den intensitet, hvormed alt er følt og oppfattet.