Ad Notam Online | Forsiden | Bind 4: 1886
Kristiania, 12. januar 1886
Jeg var alene i kupeen på turen nedover. Og mens jeg lå der halvt døsende på sofaen, kom minnene fra julebesøket frem, ett for ett. Og mellom alle disse minner, var der især noen, jeg dvelte lenge ved. De hyggelige skumringstimer ved kaffetid, når mamma og jeg satt i causeusen inne i dagligstuen hånd i hånd og talte fortrolig sammen.... Så kom jeg til å tenke på de samme timer, mens jeg ennå var barn. Da satt jeg alltid på mammas skjød med hendene om hennes hals. Og således betrodde jeg henne alt, hva jeg tenkte, alle mine små sorger – og alt, hva jeg håpet på og lengtet efter. Smil og kyss var hennes forstående svar. Nå var jeg voksen, vi satt kun side om side, med årene var også tilståelsene og bekjennelsene tatt av; meget skjules og der ties om meget. Hvor ofte ønsket jeg ikke å kunne bli barn på ny, kaste meg om hennes hals og få gråte helt ut all den sorg, som tynger, mens hennes milde, trøstende ord dulmet smertene. Og undertiden skjønte hun tausheten, og uten ord strøk hun meg forstående bløtt henover kinnene, vidunderlig bløtt - - - -. Deilige var disse skumringstimer ennå, vi hadde så meget å tale om, men alt det tyngste gled jeg alltid forbi; dog undertiden forrådte stemmen eller blikket noe, og straks kom hånden så bløtt strykende.