Ad Notam Online | Forsiden | Bind 3: 1884
Kristiania, 7. september 1884
Lørdag var den første samlingsaften i den nye sesong i Studentersamfundet∗. Det var et riktig hyggelig møte. Dikteren Bjørnsons sønn, skuespiller Bjørn Bjørnson∗, var der og leste opp for oss femte kapitel av "Fiskerjenten". Bjørn Bjørnson er nu blitt antatt som instruktør ved Christiania Theater. Det vil være å ønske, at denne begavede, unge mann vil råde bot på all den usans, som har vært det rådende i ledelsen av vårt nasjonalteater, og som har bevirket, at vårt bedre publikum ikke har følt den interesse for den norske skuespillkunst, som under andre forhold ville vært blitt dem til del. Forhåpentlig vil nå den tid være forbi, da tyske godtkjøpsfarser skal fortrenge våre egne dikteres beste verk nede i skuespillhuset på Bankplassen.
Studentersamfundets formann, universitetsstipendiat Hagerup∗, uttalte da også i den tale, i hvilken han ønsket ham velkommen tilbake til Norge, det håp, at han med kjærlighet og kraft måtte ta fatt på den store oppgave, som nu lå på ham.
Maleren Frits Thaulow∗ var også til stede ved møtet og fortalte meget morsomt om sin tur til Leith med sin dekksbåt "B.B.". Da det var over midnatt, reiste Thaulow seg på ny og uttalte, at likesom han var meget glad i sin båt "B.B.", således holdt han også meget av ham, efter hvem båten var oppkalt –Bjørnstjerne Bjørnson. Han mintes en aften i Studentersamfundet langt tilbake i tiden. Det hadde vært en hard kamp, om Bjørnson skulle bli Studentersamfundets formann eller ei.∗ Bjørnson hadde hele aftenen måttet stå og svare på angrep og beskyldninger, som blev rettet mot ham fra alle kanter. Men Bjørnson ble ikke valgt. Hans venner samlet seg med ham i et av de indre værelser. Man ville endelig ha ham til å holde en tale. Bjørnson var trett og mismodig og svarte: "Klokken er jo allerede over tolv, mine venner. Jeg er så trett, jeg må få slippe å tale." Men fremdeles lød oppfordringene til ham. Endelig reiste han seg og begynte sin tale slik: "Jeg vil tale om alt det, som er over klokken tolv." Og han talte til dem om fremtiden og fremtidsarbeidet, all aftenens kamp og skuffelser skulle være glemte. (Hvilket treffende trekk av Bjørnsons optimisme!). Thaulow oppfordret alle til å glemme dagens stridigheter og tømme glasset for fedrelandsvennen Bjørnson. Ett måtte vel alle innrømme. Få eller ingen elsket Norge som han. Det var et enstemmig jubelrop, hvormed skålen blev mottatt.