Ad Notam Online | Forsiden | Bind 2: 1884
Trondhjem, 30. januar 1884
Stille, ensomme vinteraften! Lampen kaster sitt matte skjær utover værelset, over det kjente, kjære gamle værelse, som i så mange, mange år har vært vitne til all min glede og lykke, all min sorg og fortvilelse. Jeg blir ganske vemodig stemt, når jeg tenker på hvor snart jeg skal skilles fra det.... Det er noen av de få ting, som likesom holder meg tilbake... Det har sett meg som et livsglad barn, som en ærgjerrig yngling og som en tungsint drømmer. Det har sett meg på kne i bønn til min gud, det har sett meg rope, gråte mot ham ..... Og så fikk det til slutt se meg vende meg bort fra ham som syk tviler... Jeg trodde så fullt og fast, at hos ham var sannheten og kjærligheten å finne; men nei. ......... Og ikke faller jeg lenger på kne og tilber noen gud; kun for sannheten og kjærligheten bøyer jeg mitt ansikt. ..... Matte lampeskinn! Du lyser hen på en, som stormet ut i livet med armene åpne og hjertet fullt. ... At tiden dog så snart skulle lære meg å trekke armene til meg og lukke mitt hjerte! Og alle mine håp faller litt efter litt knuste til jorden som en hop av vissent, tørt løv. Men ennå finnes der friske skudd og unge spirer!.. Sommersol, sommersol glem ikke å spre din varme over dem, før de dør!
Aftenstillhet! du drysser din fred over meg urolige tviler? Nei, nei ×× I din stillhet higer alle mine lengsler, alle mine tanker frem .... Jeg kan ikke stanse det brusende tog .... Tvilesyke, engstende tanker, hvor dere piner meg! Dere levner meg aldri rist eller ro. ... Disse lengsler, alltid sterkere, alltid mer manende... Fantastiske drømmerier, hva vil dere med deres varme fargeglød og søtlige kjærlighetssanger? .... Jeg trodde jeg hadde lært å resignere... Nå først merker jeg hvor lite jeg forstod av den kunsten. × × ×