Ad Notam Online | Forsiden | Bind 2: 1884
Trondhjem, 29. januar 1884
Den litterære strid i Danmark IV
Aktoratets tredje post er overtatt av hr. Herman Bang∗, der i en artikkel i ”Nationaltidende” bebreider Brandes, at han ikke har opptatt Vilhelm Topsøe∗ blant det moderne gjennombrudds menn, og påstår i anledning herav, at Georg Brandes er en "partihøvding", som er fullstendig "blind" for motstanderes rett. – Dommene om Topsøes forfatterskap lyder som bekjent meget forskjellig. Herman Bang setter ham således høyt, og har i sin talentfulle skrevne bok "Realisme og Realister"∗ skrevet et fint tegnet portrett av hans forfattervirksomhet. Brandes erkjenner hos Topsøe kun "et – av Goldschmidt og Turgenjew sterkt påvirket – formtalent," han så å si ikke tillegger noen betydning med hensyn til "det moderne gjennombrudd". At Brandes må få lov til å ha en avvikende mening om en forfatters fortjeneste og betydning, burde Herman Bang aller mest erkjenne, som i litterære spørsmål selv ofte inntar en avsondret plass. Herman Bang frakjenner jo Alexander Kielland ethvert dypere psykologisk blikk, og finner i det hele tatt hans litterære virke overvurdert. Man kan også gjenkalle seg i erindringen de to lite anerkjennende avhandlinger, Herman Bang til forskjellige tider har skrevet om Alphonse Daudet. – For øvrig er der enda en vesentlig grunn, som synes å forby Brandes å skrive et portrett av Vilhelm Topsøe. "Dagbladet", det blad i hvilket Topsøe var den ledende sjel, har aldri latt noen leilighet gå forbi, når det kunne bli Georg Brandes til skade. Alltid har der fra den kant vært vist Brandes kulde og hån. Det synes derfor altfor rimelig, at Brandes ikke kan være i besittelse av den sympati overfor avdøde Topsøe, som nødvendig betinger den sanne forståelse av hans forfatterpersonlighet. Bitterhet, personlig motbydelighet overfor Topsøe har betatt Brandes. Brandes har også selv bekjent, at han er besjelet av sånne følelser overfor Topsøe: "Jeg har kjent til Topsøe fra mitt syttende år, og mitt inntrykk av hans karakter er slik, at jeg betviler min evne til å kle det i parlamentariske uttrykk." Når høyre i sine organer har betegnet disse ord som en stinkpotte, kastet på Topsøes grav, er det så langt fra, at jeg kan dele denne anskuelse. De følelser Brandes har næret overfor Topsøe under hans liv, bør han også stå ved efter hans død. En motsatt handlemåte ville vært feig og lite sannhetskjærlig. Men høyres blader foretrekker vel sannheten tilhyllet av falsk flitter, fremfor sannheten i dens fulle nakenhet. – Også overfor hr. Bangs bebreidelser står Georg Brandes med et blankt skjold, som han alltid har stått med det under kamptummelen, rede til mannsdåd og mannsgjerninger, omgitt av fylkinger av Nordens beste menn og beste kvinner. ×××