Ad Notam Online | Forsiden | Bind 1: 1882
Trondhjem, 17. mai 1882
I går avholdt "Societas Nidarosiensis"∗ lag for de av sine sønner, som skulle forlate det for å dra ned og innlemmes blant akademici. Der hersket en helt igjennom gemyttlig og kameratslig stemning.
Jeg har fått øynene aldeles opp for, hvor viktig det sanne vennskap er for mennesket. "Uten vennskap er livet intet," sier Cicero med rette. Hvilken edel og oppløftende institusjon er ikke vennskapet? Jeg har ingen, har aldri hatt noen sann ungdomsvenn; det er til å bli fortvilet over. Ikke å ha en eneste å betro seg til, å måtte gå og inneslutte alt hos meg selv! Jeg må undertrykke min glede, når jeg har lyst til å juble den ut, jeg må sette et blidt og ubekymret ansikt opp til enhver, om jeg enn knuges av heftige kamper og svære sorger, og alt, fordi jeg ikke har en, ikke en eneste sann venn å utøse mine stemninger for, en, som ville trøste meg, oppelske det gode og edle, undertrykke det slette i meg.
----------
17. mai er en av de dager, da all partistrid og all hatskhet skal glemmes, venstre og høyre, republikanere og rojalister, menn og kvinner alle – i fall de har spor av hjerte – er begeistret for friheten, om enn oppfatningen av frihet er forskjellig. Det er en besynderlig, gjærende tid over hele Europa, frihet og likhet er det 19. århundres løsen, og hva som enn kan sies imot det, så er det i dag et skjønt og begeistrende løsen. De politiske rivninger griper inn i alle forhold, partene står overfor hinannen som fiendtlige hærer, og dog arbeider begge – i alle fall får man av hjertet tro det – efter sin oppfatning for fedrelandets vel og fremgang. 17. mai er dog en av de dager, all partistrid skal glemmes, da skal hele det norske folk takknemlige erindre sine fedres storverk, be i fellesskap og forening om, at Gud vil føre det norske folk fremad, stedse fremad på frihetsbanen: "frihetens tanker kan aldri dø, ti de er Guds evige skaperfrø"∗. Og når det norske folk har fått øynene opp for, hva som er til sann gavn for det, så vil og må det stevne fremad:
"et folk, som føler kallet, er jordens største kraft,
for den må allting falle, det stå høyt eller lavt."∗
Og når så noen, men disse kan umulig være sanne, begeistrede fedrelandsvenner, taler om, hvilken ubetydelig, ringe nasjon det norske folk er, så kan jeg ikke ubetinget gi disse rett. Nei jeg tror, at vår store skalds ord er sanne, der han i en av sine fedrelandssanger - efter mitt skjønn den smukkeste og varmeste - synger:
"her er sommersol nok
her er sædejord nok
bare vi, bare vi hadde kjærlighet nok."∗
Og lykken bor som oftest i de små, og ikke i de store hjem.
-----
For å påskjønne våre forfedres storverk fra 1814, har der dannet seg en komité, som oppfordrer det norske folk til å yte bidrag til å oppreise eidsvollsmennene et verdig minnesmerke utenfor Norges nasjonalforsamlings hus. Det er her meningen, at enhver norsk borger, barn og oldinger, rike og fattige, menn og kvinner skal yte, om enn kun den minste mynt, da først kan minnesmerket sies å være reist av det norske folk. Og derfor har jeg i dag ytet min skjerv av inderlig takknemlighet mot disse mine forfedre. Ti om jeg enn kun er 15 år, så er jeg dog en norsk borger, og jeg er stolt av å høre til en så frihetselskende nasjon. Ja, gid jeg engang måtte bli et verdig medlem av det norske statssamfunn, jeg vil ofre all den arbeidskraft, jeg måtte være i besittelse av i dets tjeneste og om enn min streben og mitt arbeide ei vil bli det til gavn, så vil jeg dog ha den unnskyldning, at jeg har kjempet efter min overbevisning for fedrelandets vel, fordi "jeg ikke bedre visste".
Men skal det norske folk kunne heve sitt land, så må det "løfte i flokk".