Ad Notam Online | Forsiden | Bind 1: 1882
Trondhjem, 22. mai 1882
Den østerrikske violoncellvirtuos David Popper∗ har sammen med den norske pianist Edmund Neupert∗ gjort en konsertturné rundt i Norges byer. Entusiasmen har overalt vært stor, og forleden dag gav de konsert her i byen. David Popper er en av de smukkeste menn jeg har sett. Han har så å si kullsvart hår, hans øyne er mørke, livlig spillende. Konserten blev åpnet med numre av Chopin og Rubinstein. Senere spilte Popper noen av sine egne komposisjoner, hvorav særlig hans ”Elfentanz” tiltalte meg, jeg blev aldeles revet med, han utfoldet en overordentlig teknikk og utførte de vanskelige passasjer med utrolig letthet. Jeg hensank i drømmerier, og jeg syntes å se et begeistret, ungdomsfriskt, jublende tog fare forbi, og da han derpå spilte Schumanns "Traümerei", kom alle gamle minner rullende frem i et melankolsk skjær. Musikk er dog en herlig kunst, den bringer meg vekk fra alle livets sorger og småligheter, og mine tanker svever hen til et sted, hvor alt er skjønt og herlig. Men når jeg da må forlate dette kunstens trylleland for å vende tilbake til virkelighetens besværligheter, da er det dobbelt tungt.
Under Neuperts utførelse av 1ste del av Griegs pianokonsert kom jeg uvilkårlig til å tenke på Dionysos og hans tog av vinbegeistrede mainader og satyrer.
Jeg har sjelden tilbrakt noen så nytelsesrik aften, jeg var aldeles begeistret. Jeg kunne ikke gå hjem, jeg måtte puste riktig ut i fri luft. Jeg traff en kamerat, vi kom i passiar sammen, han var likesom jeg i en begeistret stemning. Vi kom til å tale om fedrelandskjærlighet, han satte også det for et av sine høyeste mål å kunne bidra – om enn kun en smule – til Norges frihet og vel! Vi utvekslet mange tanker sammen, og de var merkelig overensstemmende, jeg tror kanskje, at han kunne bli meg en venn. I alle fall kom jeg til fra den aften å elske ham; jeg kjente ham ikke meget før, men jeg erfarte den aften, at han ikke var som vi andre mennesker, som bare går opp i sitt eget "jeg". Jeg skulle ønske å lære ham enda nøyere å kjenne, kanskje kunne der utvikle seg et vennskap.