Ad Notam Online | Forsiden | Bind 18: 1936
Lillehammer Turisthotel∗, 17. mai 1936
Under min spasertur oppe i skogen i dag klang noen fjerne toner av nasjonalsangen opp til meg fra byen. Det er den eneste ytre minnelse om nasjonaldagen, jeg har hatt. Og så noen skudd ved soloppgang, som vekket meg av min gode søvn. Men oppe i skogens stillhet har jeg i ensom majestet feiret den i takknemlighet og i bønn om, at vi måtte vise i vår gjerning, at vi fortjener den frihet og den folkelykke som er blitt vårt land til del, og som har gjort dette vakre landet vårt til et av de lykkeligste og frieste i dette ellers så forpinte, splittede og tragiske Europa, der knuges under krigsfrykt og rustninger.
-----
I forgårs fikk jeg den triste meddelelsen hit opp, at min ungdomsvenn advokat Carl Emil Gamborg∗ var død efter en mageoperasjon på Vår Frue Hospital.
Han var et par år yngre enn jeg, men vi møttes og omgikkes alt i studenttiden, og da han var en av Barbaras∗ eldste og beste barndomsvenner, ble båndet knyttet enda fastere efter at jeg var gift.
Emil Gamborg var en fin og nobel natur, og han var den trofaste venn, som man alltid kunne stole på. I vårt hjem vil han bli sårt savnet. Det tynnes i ungdomsvennenes rekke – der er ikke så mange tilbake av dem, som jeg har vært knyttet til fra ungdommens glade tid.