Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1934
Oslo, 17. juli 1934
Uaktet nazierne later som om utlandets forferdelse over bloddåden og dets enstemmige fordømmelse av den ikke affiserer dem, så er det nok ikke tvil om at de føler seg atskillig benauet. Så vel Goebbels∗ som der Führer∗ har holdt store taler om begivenheten, som har vært kringkastet over den ganske verden. Jeg hadde anledning til å høre begge foredrag, som efter min mening var likeså magre med hensyn til virkelig positive opplysninger om grunnen til og nødvendigheten av disse avskyelige mord, som de var overlegne og skråsikre i hevdelsen av sine påstander om at hva som var gjort, var det eneste riktige og i virkeligheten måtte anses som et offer fra nazienes side på fedrelandets alter.
Så meget fikk man da å vite, at det i alle fall er ca. 80 mennesker, som der Führer og hans medarbeidere voldelig har skaffet av veien i de blodige to dager.
De er skutt ned uten lov og dom og uten å ha hatt anledning til å forsvare seg på grunnlag av rent alminnelige anklager for forræderi mot føreren og dermed mot fedrelandet, anklager som der imidlertid ikke er ført bevis for, og som formodentlig alene har bestått i, at de har ønsket en forandring i naziledelsen på grunn av misfornøyelse med enkelte nazilederes holdning overfor S.A.-troppene i den senere tid.
Antydningen om general Schleichers∗ forbindelse med en fremmed makt – formodentlig Frankrike – er fremdeles like dunkel og usannsynlig og minner mest av alt om tyveknekten Frick∗ med "den ukjente mann".
At Hitler plutselig er blitt entrüstet∗ over troppsførerne Röhms∗ og Heines''∗ moralske liv med hentydninger til perversitet og at det også derfor var ønskelig å få dem ryddet av veien, er kun tomme unnskyldninger og utflukter, da dette var noe Hitler og hans venner har visst om gjennom år, uten at det tidligere har gjort noe som helst skår i Hitlers vennskap og stadige omgang med dem og utnyttelse av deres utvilsomme dyktighet.
Utenfor Tysklands grenser er det tilsynelatende ingen, som – i alle fall offisielt – tør løfte sin røst til forsvar for Hitlers bloddåd. Selv den italienske presse slår hånden av sin fascistiske efterligner.