Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1928
Oslo, 4. desember 1928
Jeg var forleden i fest hos direktør ingeniør Alex. Christiansen∗ i anledning av hans 50 års fødselsdag.
Vi møttes i Skien høsten 1913, han som teknisk og jeg som juridisk konsulent for et fransk-sveitsisk selskap∗, som ville anlegge en ferrolegeringsfabrikk i Norge og forhandlet med Skienfjordens kommunale kraftselskap om leie av elektrisk kraft.
Saken gikk i orden. I 1914 ble selskapet dannet under navn av Porsgrunds elektrometallurgiske a/s∗, som i 1914–1915 oppførte sitt smelteverk på Roligheten i Porsgrunn, og siden starten har jeg vært knyttet til selskapet som formann i styret og hr. Christiansen som dets administrerende direktør. Og vi har arbeidet ualminnelig godt sammen, der har i disse 15 år ikke vært noen mislyd i vårt samarbeid.
Gjennom de for alle metallurgiske bedrifter så vanskelige år efter krigen har han ytet et fortrinnlig arbeid, så de verste vanskeligheter nå synes overvunnet for denne bedrift, og han har alltid visst å holde bedriften på høyde med tidens krav. Han hører til de mennesker, som alltid vet, hva som skal og bør gjøres, og også gjør det, og som sitter inne med et fond av energi og initiativ, som gjør ham til den ideelle bedriftsleder.
Og hva jeg setter likeså megen pris på hos Christiansen, er hans ubestikkelige hederlighet, hans rettsindighet og rettferdighetsfølelse, og ikke minst den ting, at han alltid har sine meningers mot og ikke bøyer kne for noen.
Det er derfor rimelig, at hans kolleger og det offentlige også har søkt å sikre seg hans verdifulle hjelp. Han er medlem av arbeidsretten og har i de senere år representert arbeidsgiverne i voldgiftsretten. Men han ser aldri ensidig på arbeidsgivernes interesser. Og i den bedrift, hvor jeg arbeider sammen med ham, har jeg med glede konstatert, at det ikke minst er arbeidernes ve og vel, som ligger ham varmt på hjerte.
-----
Statsminister Gunnar Knudsen∗ er avgått ved døden på Borgestad∗. Han feiret i september sin 80-årsdag, og jeg hørte, at de få, som dengang fikk lov til personlig å bringe ham sin hilsen, var på det rene med, at livet nå raskt ebbet ut, og han ønsket selv, at han måtte få vandre bort, når han ikke lenger kunne føre det virksomme liv, han var vant til.
Ved en grav skal stridsfanene senkes. Og hans motstandere i pressen har i sine nekrologer fulgt denne sikkert prisverdige regel.
Gunnar Knudsen hadde mange store og gode egenskaper, som bør minnes ved hans død. Hans uegennyttighet kan stå som mønster for en politiker, hans offervilje for sitt land var uten grenser. Helt opp i sin alderdom var han utrettelig og sparte seg aldri, når det gjaldt å kjempe for sitt partis politikk. Og som menneske kunne han være en stor charmør – jeg vil alltid med takknemlighet minnes de ganger, jeg var hans gjest på Borgestad, hvor han som vert utfoldet all sin elskverdighet og sin eiendommelige bonhomie.
Og der er ingen tvil om, at han i sin politiske gjerning alltid ville det beste. Han følte seg som en Guds tjener her på jorden – og i alt, han foretok seg, mente han sikkert, at "Gud var attåt".
Men jeg tror allikevel, at historien ikke vil stille ham på noen høy plass i nasjonens liv, skjønt det er farlig å være spåmann i så henseende. Ingen har i min tid hatt en så stor politisk makt i dette land som Gunnar Knudsen. Da han overtok makten var vårt land i en gunstig økonomisk stilling. I de år, han stod i spissen for vårt lands regjering, fløt inntektene inn som aldri tidligere, men han efterlot det, da han gav maktens tøyler fra seg, med en betydelig øket statsgjeld, og han hadde – hva verre var – fått vedtatt en rekke lover, som har påført staten "enorme utgifter" langt utover dens økonomiske evne, og som det later til, det vil bli vanskelig atter å løse. Og det kan heller ikke nektes, at det var under Gunnar Knudsens regime den tankegang fikk slå rot i folkets masse, at staten var den store og fete melkeku, alle kunne ty til og hadde krav på. Gratisteriet og understøttelsesmanien florerte i denne tid og gikk over til den rene karikatur, som når bønder og store skogeiere under krigen tildeltes penger til brensel. Dette er gått nasjonen så i blodet, at den ære en mann satte i å være selvhjulpen, forlengst er forsvunnet. At dette i høy grad har vært medvirkende til den uhyggelige stigning i alle forsorgsutgifter, som holder på å ta makten fra alle kommuner, kan ikke være tvilsomt. Før kviet en mann seg for å ty til hjelp av "fattigkassen", å gå til "forsorgsvesenet" synes en helt enkel og naturlig ting, og det så meget mer, som man nå også beholder sin stemmerett, selv om man intet yter til kommunen, men kun lever av dens understøttelse.
Den økonomiske misere, vi nå gjennom år har lidd under, skyldes i alle fall for en stor del den politikk, Gunnar Knudsen drev gjennom mange år. Han sa jo selv: "Vi har makten, og vi skal bruke den," og får da også ta ansvaret.
En sunn økonomisk politikk er imidlertid den ufravikelige betingelse for et lands fremgang – både åndelig og materielt.
-----
For noen dager siden hadde Jakob∗ sin årlige middag for diplomater, hoff og stab. Kongen∗ var denne gang ikke til stede, men kronprinsen∗ var blant gjestene. Han sa, da vi skulle gå fra bordet, på gjestenes vegne noen ord til Jakob, enkelt og likefremt, men hvor var det velgjørende å høre en norsk fyrste – efter så mange hundre års forløp – tale det norske språk pent og rent, men med utpreget Oslo-aksent.